Willy Furberg

Willy Furberg minneord. Bisettelse fredag 12. mai 2017 kl 13:00 Willy Furberg ble født 20. september 1938 på Siholmen, Frøya hvor han vokste opp som 3. yngst blant 8 søsken; Ingar, Odd, Kåre, Ingeborg, Paul, Willy, Anna Marie og Kjell. Willy skildret selv en helt fantastisk og privilegert barndom på Siholmen midt i et yrende folkeliv, opptil 200 mennesker i krabbesesongen som jobbet på hans fars fabrikk, alle forretningsforbindelsene og vennene som tidvis kom og bodde med dem i perioder, og alle i lokalsamfunnet som hadde ærend på butikken eller mottaket. Blant alle disse fantes et betydelig innslag av originaler som bidro til mange fargerike episoder. Disse var ofte sentrale i de utallige historiene Willy fortalte fra Frøya, men de samme originalene var antagelig også viktig for den toleranse og omsorg han senere hadde for alt og alle som ikke helt passet inn. Lek i fjæra og blant dyra på fjøset, båter som kom og gikk fra havna, han fortalte at han kunne skille de fra hverandre på motorlyden når han lå i senga om kveldene. Maskinparken på fabrikken stimulerte til livslang interesse for teknologi, og som barn, på reiser til Trondheim sammen med sin far, førte dette også til at det var små elektromotorer som ble kjøpt for sparepengene. Utforskertrangen førte til at disse motorene stadig ble testet på høyere og høyere batterispenning, med det resultat at de til slutt alle brente opp. I bedehuset og hjemme, med god hjelp fra flere av søskena legges også grunnlaget for hans livs store lidenskap, musikk, først piano, orgel og gitar senere også trekkspill. Familiens liv og virke på Siholmen ender svært dramatisk. Fabrikken brenner ned og bygges opp to ganger med kort tids mellomrom. Etter den siste brannen blir det tungt å drive økonomisk og alt går etter hvert tapt. Familien må forlate Frøya med lånte penger til å betale for billetter til Fredrikstad, hvor de to søstrene allerede var bosatt. Tapet av barndomsparadiset og det opplevde nederlaget for far og øvrig familie blir for Willy så sterkt at det setter dype spor og preger ham tidvis resten av livet. Willy var på dette tidspunkt blitt 19 år og hadde siden han var 15 blant annet jobbet som elektriker lærling hos sin bror Kåre. I perioden som elev på den militære forskolen i Trondheim treffer han gjennom musikken, sin kjære Greta. Etter endt befalsskole og plikttjeneste i Hærens våpentekniske korps gifter de to seg i 1964. I 1965 kommer Snorre til mens Willy fremdeles leser til eksamen artium på latinlinja ved Trondheim Katedralskole. Greta er i jobb og forsørger den lille familien noe som medfører at Willy, svært uvanlig for den tiden, steller Snorre med mat og bleieskift på dagtid, inkludert obligatoriske turer til helsesøster. Historien om ham selv som eneste hane på venteværelse blant nybakte mødre ble senere gjenfortalt av ham selv med stolthet. Knut kommer så til i 1968 mens familien fremdeles bor på den lille hybelen hos svigerforeldrene i Skule Bårdssonsgate. Et nært og godt forhold til sine svigerforeldre utvikles videre i denne perioden. Willy ble den eneste hans svigerfar delte noen av svigerfars svært traumatiske krigsopplevelser med. Mange andre lærte også etter hvert Willy å kjenne som en å være fortrolig med, en å dele selv det tyngste med. Familien flytter i 1969 til Moholt-tun. Nye flotte og moderne leiligheter blant flere hundre familier, de fleste også med småbarn. Året etter settes Willy på et krevende valg. Drømmen og målet med latinstudiene var å bli tannlege og han får beskjed om at han er akseptert som student ved et universitet i Frankrike. Han er fast bestemt på å reise og å starte det 7 års lange studiet, men ombestemmer seg i siste liten av hensyn til familien. På Moholt-tun knyttes nye og livslange vennskap til mange av naboene og det blir stedet Snorre og Knut vokser opp på. Snorre og Knut beskriver en far som var svært opptatt av å skape trygge rammer for de to, både fysisk og mentalt. Han lurte stadig på hvordan barna egentlig hadde det inni seg, og lot seg ikke avfeie av lettvinte svar. Videre skulle dagen aldri avsluttes uten at alt var skvært opp. Hadde han vært sint i løpet av dagen på en av de to, ble det han ikke hadde vært fornøyd med gjentatt, før aftenbønn og natta klem med tydelige signaler om at alt nå var oppgjort og greit. Willy overførte også interessen og mye kunnskap knyttet til alt av praktisk arbeid ved å involvere de to guttene i alt av håndverk også gjerne hos naboer, være seg legging av gulvtepper eller tapetsering som han gladelig tok på seg for å være behjelpelig. Snorre og Knut beskriver også Willy som en svært raus og snill far. De kan knapt huske å ha fått et nei gitt at ønsket var noen lunde rimelig, men opplevde at han også var tydelig på verdier og ikke minst grenser. Willy starter etter hvert egen virksomhet med agenturer innen malerfaget. Driften gir varierende økonomisk resultat, i perioder bra og rom for en ansatt i tillegg til seg selv, andre perioder blir tyngre. Greta forteller at i disse periodene preges Willy av frykten for at historien om Siholmen skulle gjenta seg. Knut blir etter hvert ansatt i firmaet og blir over en tiårsperiode kollega med pappa. Lengselen tilbake til Frøya er så sterk at da det økonomisk åpner seg en mulighet for å begynne bygging av ei hytte, er det ingen tvil eller diskusjon om hvor den skal ligge; Uttian på Frøya. Et flott sted hvor familien etterhvert tilbringer de fleste helger og ferier i sommerhalvåret, det blir barndomsparadiset for Snorre og Knut. Greta forteller at Willy var svært sosialt anlagt og likte godt å ha mange rundt seg. Med sin omgjengelighet, sitt lune smil og latter, alltid klar med ei god historie, gjerne fra Frøya, ble han lett godt likt blant mange, i familien, blant kollega og venner. Med musikken, enten fremført på pianoet eller på trekkspillet grep han mange. Dypt innenfra hentet han frem musikken og formidlet med et vidt spekter av følelser fra levd liv, musikken i fokus, aldri ham selv. Willy var svært tidlig opptatt av helse og kosthold. Joggeturer fra Skule Bårdssonsgt til Estenstadhytta og tilbake med påfølgende styrketrening ble regelmessig gjennomførte, senere mange gå turer med og uten staver. Willy mediterte aktivt fra 70 tallet og i faser resten av livet. Han fant dette effektivt for å redusere stress og øke konsentrasjonen. Engelsk, Tysk og latin ble videreutviklet gjennom store deler av livet ved hjelp av språkkurs og fransk ble påstartet da han gikk av med pensjon. Willy var også interessert i politikk og var konstant oppdatert på nyheter, videre en ivrig skytter og medlem av skytterklubben X’ern i mange år. Willy ble medlem av Odd Fellow ordenen i 1981, hvor han tidlig også viket som organist. Willy ga mye av seg selv i logens arbeid, men opplevde samtidig at det ga mye tilbake. Willy fikk 5 barnebarn Gard, Stål, Eir, Arn og Katrine. Helt til det siste gnistret Willy opp når han fikk besøk av barnebarna, særlig de yngste. De siste årene ble preget av sykdom. I tidlig fase fremstod sykdommen som små slag. Han ble ved flere anledninger hasteinnlagt og behandlet for dette. På det tidspunkt diagnosen ble endret til Demens med Lewi legemer, var Willy allerede så redusert at han trolig ikke forstod dette. Demensens videre brutale utvikling ga familien gang etter gang opplevelsen av å tape Willy. I tillegg ble sykdomsutviklingen en svært tung belastning for Greta som var fast bestemt på at Willy skulle bo hjemme så lenge som mulig. Det siste Knut husker av klare ord fra sin pappa kom da de for noen måneder siden gikk tur på kirkegården her, hvor han brått uttaler; «Knut her ligger det mange, og de har det godt». For Knut er det god trøst å vite at pappa alltid trodde på et godt liv etter dette og aldri var redd for å dø. Knut oppsummerer videre sitt forhold til pappa med at Katrine vil få alt hun trenger og litt til, hvis han klarer å bli halvparten så god en pappa som det Willy var for ham. På tross av hans sterke fysikk svekkes han av komplikasjoner, etter en først antatt vellykket rutinemessig operasjon. Willy døde rolig med sine nærmeste rundt seg på St. Olav den 29. April 2017

Pappa vil bli minnet på så ufattelig mange og gode måter. En av de er musikeren som trakterte de glade toner enten på horisontale eller vertikale tagenter. At du og disse tonene nå har stilnet for godt er så virkelighetsfjærnt og vondt, men vil fortsatt leve så indelig vel i meg. Om jeg bare klarer å bli halvparten så god som du var som far for meg, ovenfor lille Katrine, så vil hun få alt et barn bare kan drømme om . Takk for alle minnene og hvil i fred