Du hadde alltid tid til en god prat i selskaper. Viste alltid interesse for andre. Hvil i fred kjære deg
Fineste farmor <3 Om vi alle bare ble halvparten av hva du har vært, gjort og betydd for andre!!! Sterk, varm og god til siste stund - du vil alltid være savnet!
Takk for alt kjære mormor. Du var helt fantastisk.
Minnetale og ord til minne om Maren Ranum den 23 juli 2021
9 juni 1923 - 11 juli 2021
Maren var en engasjert, oppegående og aktiv person blant venner i Trondheim.
Svært raus og inkluderende med alle. Selv sa hun at nøkkelen til en god alderdom er å glede seg over hverdagen, storfamilien og venner. Som pensjonist ble strikking, kryssord, musikk, tv titting og av og til et glass vin en del av løsningen. På kveldene ble det produsert 100vis av sokker, gensere, luer og skjerf som ble sendt utover det ganske land til slekt og venner og venners venner.
Maren ble født på gården Hellan på Sandvollan og Inderøya den 09.06.1923. Mor og far var Albert og Massi Hjelde som senere tok gårdsnavnet Hellan. Albert hadde fra tidligere driftet gården sammen med sin første kone Karoline som døde i sykdom. Karoline hadde gitt Albert tre barn, Arvid, Konrad og Svanhild. Massi som var gårdsjente var et helt selvfølgelig og naturlig valg som ny kone til Albert. Sånn var det på den tiden sa Maren...kortreist koneemne.
Massi ble da den nye gårdskona og fødte etter hvert Maren og Hans. Massi var så raus at hun gav Maren mellomnavnet Karoline etter den første kona. Denne rausheten arvet Maren til fulle og var en del av hennes personlighet resten av livet.
Som barn hjalp Maren til på gården og var sammen med sine søsken medansvarlig for å få avlingen i hus. På den tiden var det ikke en selvfølgelighet at jenter skulle gå på skole. Far Albert ville hun skulle være hjemme å skjøtte gården. Maren kom seg likevel på skole og fikk de beste karakter man kunne få i absolutt alle fag.
Albert tenkte, som mange andre gårdskarer stort sett på gården og hester. Det var tøffe tider og historien sier at han dro til Trondheim for å kjøpe hest for så å spasere tilbake til gården som var ca 12 mil.
Gården hadde heller ikke innlagt vann og man badet i stampen eller i sjøen.
Maren har også fortalt at hun hjalp faren med å lese avtaler og kontrakter og signerte gjerne dokumentene for Albert.
Maren ble født før elektrisiteten og telefonen kom til gården. Når det endelig ble strøm i bygda, og de fikk innlagt telefon, tok Albert alltid en titt i speilet, rettet på skjorta før han svarte telefonen sånn i tilfelle det skulle dukke opp noen fra et eller annet sted.
Etter hvert som årene gikk møtte Maren Steinar. Det var ikke noe «førstegangsmøte» Steinar hadde tidlig blunket noen ganger til Maren på forskjellige tilstelninger og på lørdagsdansen i lokalet på Malihaugen. De kom etter hvert sammen og ble kjærester.
Steinar ble veldig akseptert og godt likt av far og mor Albert og Massi på gården. En dag ville Steinar på sykkeltur. De syklet opp fra gården Hellan og forbi Fånesgården gjennom grinda mot gården Nyåkeren til Einar, Agnes og Berta.
Like ved «ei tell» som Maren fortalte om, så ville Steinar stoppe opp litt. Opp av lomma dro han noen ringer han hadde lånt av Massi. Han spurte om hun ville forlove seg med han for senere å gifte seg. Maren sa ja og da var veien videre avklart.
Steinar hadde arbeidet på meieriet på Sandvollan, men han ville noe mere. Når krigen i 1940 brøt ut sto han klar i full mundur til å bli skipet opp til Narvik for å delta i kampene der men aksjonen og mobiliseringen ble avbrutt da man så situasjonen an, til Marens glede. Steinar gikk etter hvert inn i polititjenesten på Inderøya og var der til de flyttet til Trondheim.
Steinar erfarte mye i sin politikarriere. På godt og vondt. Spesielt i forbindelse med rettsoppgjøret etter krigen i Trøndelag. Han hadde en og annen «ugrei» historier fra den tiden, og som det paradoksalt nok ble laget lørdagsunderholdning av på NRK TV. Ellers var det vakthold for konger og despoter, prinsesser og dronninger, romfarere og andre helter. Vi tror nok at Maren fikk med seg det meste her.
Steinar og Maren giftet seg den 15.07.1943 og hadde det man kalte «et kalas». Det var likevel under krigen så det la nok en demper på den store festen. Noe av det store denne dagen har Maren sagt, ved siden av at de ble gift, var at politisjefen i bygda, Holmen, var til stede denne dagen. Han likte Steinar og Maren veldig godt har vi skjønt. På den tiden var det «øvrigheita» og de andre.
Første barn kom 14. mai 1944 i sluttåret av krigen. Lidvard, en liten guttepjokk, vokste opp på Hellan helt til de flyttet til Trondheim.
Flyttelasset til Trondheim og Fritjof Nansens vei 16 gikk den 16. mai 1950. Det vil si på turen fra Hellan hadde de en divan og en dobbel seng, så noe stort lass var det vel egentlig ikke.
Huset hadde blitt bygd, Steinar ble ansatt hos Trondheimspolitiet som konstabel. Med tiden steg han i gradene og fikk større ansvar og bedre lønn.
Det var da barna strømmet på.:
Lidvard fra 1944 var der allerede, Magne kom i 1952, Steinar i 1953, Marit i 1957, Knut i 1960.
Den yngste kom da den eldste egentlig hadde forlat redet.
Med barna kom skoler, aktiviteter, ski, skøyter, fotball og det hele. Full fart. På det meste smurte Maren rundt 60 brødskiver til matpakke om morgenen. Lillesteinar alene måtte ha 14 skiver i 2 pakker med seg til yrkesskolen.
Da yngstemann i 1967 begynte på skole gikk Maren ut i jobb som hjemmehjelp i Trondheim Kommune. Det var en perfekt jobb og helt riktig i hennes ånd som var å hjelpe andre. Her ble hun til hun gikk av med pensjon etter endt tjeneste.
Mange av hennes klienter kom nært på henne og de i heimen ble også etter hvert kjent med gamlekaren på Lian og fruen i Karolinerveien. Tilslutt bidro alle i familien og kjørte hit og dit for å hjelpe til.
Da krigen hadde lagt seg og årene etterpå kom, ble det via Røde kors forespurt om det var noen som kunne gi husrom til flyktninger. Milda Resnais, født i Latvia, med mann og sin far hadde vært innlosjert i Ålen en tid. Dette var etter at de hadde sittet i arbeidsleir sør i Tyskland og som følge av tyskerne rykket inn i Latvia og kriget med russerne. Av to onder valgte de å dra med tyskerne da russerne rykket inn i Latvia. Mannen Hugo og faren Janis døde i Ålen og Milda ønsket seg inn til Trondheim by. Det var helt naturlig for Maren og Steinar og tilby husrom. De hadde leid ut et rom før til bl.a. Randi og Lars, og de hadde jo bra med plass. Slik kom Milda inn i familien, boende oppe på kvistrommet med byens beste utsikt og ble en slags bonusbestemor for alle livet ut.
Etter en god del år da farmor Lovise Peolive fikk behov for bopel, flyttet Milda til nabohuset og Peolive tok over kvistrommet. Det var slik den første TV kom til «Fritjofen» og i gata forøvrig. Lovise Peolive bidro mye. Hele gata, store og små, var samlet i stua da Rolf Riktor, Ragne Tangen begynte med Falkeklubben og Kosekroken, og Maren frydet seg over alle menneskene som ble en del av livet hennes. Det var en glanstid for henne og Steinar.
Milda fikk også hjelp av Maren og Steinar til å få sin datter Milit fra et lukket Latvia på besøk. Det var ingen lett oppgave i den kalde krigens tid på starten av 70 tallet. Men de fikk det til. Milit hadde aldri hørt om hverken Coca Cola, hårtørrer, tyggegummien Toy eller visste hva en plastpose var. Med disse inntrykk fra Milit fikk nok Maren et perspektiv på sitt eget liv. Noe som hun viste gjennom takknemlighet og glede over alt hun og Steinar hadde fått til.
Det er så mye de ikke hadde trengt å ha gjort... men de brettet likevel opp ermene og bød på hjelp og seg selv.. Bunnsolid hjelpsomhet, redelighet, ordentlighet og raushet.
Musikkorps engasjerte veldig og med dette kom også mange nye venner gjennom forskjellige lag og foreninger. Inntrønderlaget var en selvfølgelighet og foreldreforeningen i skolekorpset trigget engasjement og mye glede. Det var ikke få selskap med latter og smil i Fr Nansens vei 16 som følge av stor vennekrets.
Da musikkorpset skulle på tur til Italia ble Maren og Steinar med som ledere. Den turen skulle bli den første av utallige turer ned til de sydligere breddegrader utover i livet. Her kledde Maren seg i full bunad i 35 virkelig varme grader og marsjerte med flagg og fane foran med korpset og fikk navnet « Mammanorge »
Her fikk Maren hilst på borgermesteren i byen og mottok en gave som et minne derfra. Det var en stor opptur for Maren og også Steinar.
Stort sett tok man fly til Italia men Maren og Steinar var ikke redd for å kjøre selv. Sammen med eldstesønnen og familie dro de til både Italia og Spania.
Syforeningen gjennom flere ti talls år var sentral i Marens liv. Møtene gikk på rundgang og et pr. ganger i året ble ungene med Steinar fortøyd inne på lillerommet lengst bort fra stua og de hadde tillatelse til kun en tur på toalettet. På disse kveldene ble det servert snitter med laks, eggerøre og gressløk, agurk og tomat, ingefærøl og det beste man kunne oppdrive. Denne foreningen var en viktig sosial begivenhet for Maren som vedvarte til de alle en etter en etter hvert falt fra.
Som sagt hadde Maren opplevd at strømmen kom til gården og hun hadde glede av i rundt år 2000 for første gang å snakke med ene sønnen som bor på Melhus via datidens facetime.
Det var en ufattelig stor opplevelse som før var utenkelig. Her må man gi Albert og hans telefon på gården en tanke.
De skulle bare ha visst de som har forlatt oss og ikke er her er i dag, sa hun! Hadde de kommet opp en tur … så hadde de nok stupt rett ned igjen!
Maren var hele livet svært knyttet til gården Hellan, driften og livet på Sandvollan. Men da mor Massi døde i 1971 og søskene etterhvert gikk bort kom nye krefter til og turene innover ble sjeldnere. Stort sett var det turer til kirkegården med en runde rundt i bygda og på Straumen, der Steinar ble født, som ble gjort før man satte kursen hjem mot byen.
Ikke alt har gått på skinner ei for Maren og Steinar. Hun har opplevd det verste en bestemor kan oppleve...at barnebarn mister livet i tragiske ulykker. Også nevøer i ung alder gått bort. Det var nok den solide plattformen i livet til Maren og Steinar som hjalp dem gjennom sorgen og videre i livet. Helt til den siste slutt kunne vi prate om Siv Monica, hvor gammel hadde hun vært Hva ville hun drevet med
Og hva med Svein Magne, Jon Martin, Kåre og de andre
Da Steinar døde, flyttet Maren til Tillerringen nære familien til datteren Marit. Men pga praktiske hensyn valgte Maren å skaffe seg en enklere leilighet i omsorgsboligene på Tiller. Her trivdes hun godt, hadde god oppfølging, fikk mange nye venner.
Hun organiserte kaffeselskaper og samlinger på gangen, gjerne med et glass likør. Vi har mottatt melding om at hun er savnet av damene i tredje etasje på Tiller.
På nyåret var hun uheldig og falt over et glassbord på gangen. Fikk brist i bekkenet og det var starten på slutten selv om hun hadde svært god hjelp av betjeningen ved Øya Helsehus.
Maren har overlevd alle sine like. Fordelen har vært et langt liv, ulempen har vært at mye slekt og de fleste venner var gått bort. Selv på Tiller der hun bodde hadde hun mistet flere runder med gode naboer som bodde i samme etasje. Alle fra Fritjof Nansens vei på byåsen, Gerd & Harald, Liv & Frits, Randi & Lars, Alf & Kari, familien Berntsen, familien Tallerås og Arntsen sine, Ester Wærnes og Ester Røsberg har vært borte i mange år og de fleste nære på Sandvollan er borte.
I de siste årene er det barnebarn og oldebarn som har vært innholdet til Maren. Og de har virkelig tatt grep til glede for mormor og oldemor. Nøkkelen til et langt liv hadde Maren sagt, kunne være å ha litt god vin i skapet. Men det aller viktigste viste seg å ha godteri i skuffen og is i fryseskapet. Den opplevelsen Maren fikk i de siste årene med barnebarn og oldebarn var livgivende. Spesielt ga hun uttrykk for det under Pandemien. Det ble kjedelig etter hvert.
Vi har hørt mange historier og også om da oldebarna sto på utsiden og sang i vinterkulda mens Maren kastet ut plastposer med godteri og noen pengelapper.
Det må være gode og morsomme minner å ta med seg!
Takknemlig og oppofrende, tilgivende, inkluderende, ekstremt raus er en god beskrivelse av Maren.
Men de absolutt viktigste 3 punkter var familie, familie og familie.
Siste opptelling viste at Maren var delaktig 55 nye menneskers liv.
For å holde kontakten med så mange som mulig hadde hun funnet en god unnskyldning for å kontakte dem. Hun fulgte med når det var navnedag og ringte og gratulerte folk med dagen. Selv om de fleste til å begynne med ikke skjønte noen ting, så var det en flott måte å få snakke med folk på.
Maren var veldig stolt over storfamilien sin.
I den siste tiden hun var på Øya Helsehus var hun omringet av slekt og venner. Man måtte til slutt ha en type køordning og styring på alle som kom og gikk. Pandemi og munnbind er stikkord og en fin løsning på dette var at hun hadde nettsamtaler med flere i familien og fikk bl.a. en siste prat med eldstesønnen.
Maren ønsket godt at vi skulle markere hennes bortgang.
Hun forsto selvsagt sorgen til de som ville stå igjen men hun ønsket at det var livet hun hadde levd som skulle feires. Et liv fylt av minner og som hun var veldig fornøyd og bekvem med.
Nå skulle hun dra til sitt nye liv sa hun, for å møte sin Steinar!
Tilslutt:
En matriark har takket for seg!
En mor og bestemor, et oldemorfang en trall, to varme hender.
Du samlet familien med smil, dampende gryter og snert i replikken.
Vi takker deg og vil alltid minnes deg!
Takk for alt!
Hilsen 5 barn, 19 barnebarn, 26 oldebarn, 5 tippoldebarn.
Jeg var så heldig som hadde deg som mamma, den snilleste av alle!
Ole hadde den snilleste svigermora, våre barn den beste
mormora og våre barnebarn den beste oldemora.
Hvil i fred kjære mamman min!
Kjære Marit, Jeg kjenner ingen andre i familien, men vil gjerne si kondolerer til dere alle. En sterk og flott dame har gått bort, og jeg er meget takknemlig for at jeg fikk lære Maren å kjenne. Hun var en ivrig deltaker i formiddagstreffene på Tiller menighetssenter, hvor jeg ble kjent med Maren og hennes venninne Inger, som døde i 2019 - et stort savn for Maren. Jeg lyser fred over Marens minne. Vennlig hilsen Liv Bathen
Takk for alt mamma. Du var ufattelig sterk men tilslutt måte du gi tapt!
Fineste farmora med de go'este kinn, go'este klemmen, tryggeste favn.. Inni favnen din var det alltid så tryggt. Alle timene vi har sittet med kryssord og kabal... Hvil i fred nå farmor, og som det siste jeg sa til deg; hilse farfar
Du var den beste oldemoren som alltid hadde tid til kortspill og som alltid hadde is i fryseren️❤️
Du var den beste oldemoren som alltid hadde tid til kortspill og som alltid hadde is i fryseren️❤️
Et kjærlig farvel
Grethe & Stig