Kristian Korsnes

Takk for gode minner , hvil i fred

Minneord ved Kristian sin begravelse.

Til familien, kondolerer så mye! Jeg fører med dere i sorgen.

Jeg er en gammel barndomsvenn av Kristian og i tenårene var det svært få jeg var mer sammen med, enn Kristian.
Jeg kom flyttende til Jakobsli høsten 1966, og Kristian var en av de første jeg ble kjent med. Jeg var ca 10 år, Kristian 13 måneder yngre. Vi startet begge med svømming i samme tida, og tilbragte mye tid sammen i svømmehallen, til og fra med bussen, eller når pappa Kåre kom og hentet oss.
Vi to hadde ekstremt mye energi og selv hard svømmetrening tømte ikke vårt energinivå, og vi fant på mye rart i fritiden.
Jeg skal fortelle et par episoder, som bare kaller på smilet og latteren, og som viser den boblende livsgleden, utforskertrangen og energien vi hadde. Det er i alle fall ingen fra barne / ungdomsårene jeg har funnet på mer sprell med, en Kristian.

De historiene jeg her forteller kjenner sikkert ikke familien til, kanskje med unntak av søster Elin, eller om Kristian noen gang har fortalt dette til noen.

Vi lekte mye ute den gangen, bygde indianerleir i dalen nedenfor husene, demmet opp bekken og hadde kriger med rivaliserende guttegjenger nedenfor samvirkelaget.
Rett nedenfor huset der Kristian og familien bodde klatret vi i trærne, og en gang var jeg høyt oppe i et relativt spinkelt tre. Vi ertet hverandre og Kristian begynte å riste i treet. Han ristet kraftigere og kraftigere, til slutt mistet jeg grepet og datt ned på bakken. Resultatet ble ei brukket hand, og den andre handa kraftig forstuet. Men ingen sure miner, like gode venner for det.

Sykkel var det eneste framkomstmiddelet vi hadde. 14-15 år gamle syklet vi om Johnsvannet, Malvik og ned til Storsand Camping, der noen i familien til Kristian enten hadde campingvogn, eller leide campinghytte. Vi var der, badet og spiste 1 litersboks med is hver før vi syklet hjem.
Samme sommeren tror jeg det var syklet vi med ryggsekken full av klær og mat til hytta deres i Åsenfjorden. 8 mil med oppakking på tre girs sykkel inn til Åsenfjorden var ingenting for energinivået vårt, og på kvelden syklet vi videre til Levanger, for å oppleve det mest spennende en 14-15 årig gutt kan. Vi skulle prøve oss på nattkinoen der. 18 års aldersgrense var det på den danske erotiske filmen «Mazurka på sengekanten». Vi viste at i byen hadde vi ikke sjans til å komme inn, men på Levanger så gamblet vi med det, og hadde flaks. Det var eventyrlig spennende for to testosteronfylte unge gutter. Jeg husker ikke nå, men det var mulig vi så en pupp eller to før vi syklet tilbake til hytta i Åsenfjorden.

Vi bar begge litt «pyro» en periode. Vi syklet til skytebanen på Johnsvannet og sanket tommhylser som vi tok med hjem, tømte husene hjemme for fyrstikker som den gang hadde godt med svovel, skrape av svovelet opp i tomhylsene, klemte igjen åpningen og varmet «skuddene» over talglys til de smalt.
Det jeg husker best, var at vi kjøpte bensin på 5l. kanne på bensinstasjonen på Skovgård, som vi helte over på glassflasker. Vi fant ut at dersom vi helte litt bensin ned igjennom hullet på kumlokket i gaten og slapp ei fyrsikk nedi etterpå, så eksploderte det, lokket danset rundt oppå ringen sin eller hoppet helt av, og støvskya stod til værs. Kjempemorsomt!! Men så en gang, var vi litt for beskjedne med bensinen rett utenfor huset vårt. Det kom bare et lite puff, ingen synlig flamme eller spesielt med støvrøyk. Skuffet ble vi enig om å prøve en gang til. Jeg ville vente litt til jeg var sikker på det var slukket der nede i dypet, Kristian var betydelig mer ivrig på gjentagelse. Han gikk fram til kummen med glassflaska med bensin, sto delvis bøyd over hullet og tømte bensin ned i hullet. Der nede i dypet, var det ikke slukket, og plutselig sa det «boff» og ildmørja sto opp av hullet. På en eller annen måte klarte han delvis å kaste seg vekk så synet berget, men hår var det lite av i fjeset. Alt av øyenbryn, vipper og pannelugg var borte, og i fjeset så han ut som en gulbrun svartstripet tiger. Pappa Kåre ble rasende, og jeg og nabogutten Kåre som var enda et år eldre enn meg fikk skylda for å narre Kristian.

Dette er bare en håndfull 50 år gamle barndomshistorier. Kristian og jeg skilte lag etter jeg var i militæret, og jeg har verken snakket med ham eller sett ham de siste 30 årene. Forskjellige venner og interesser gjorde nok det, men det gikk sterkt innpå meg at han nå er død. Kristian var utrolig snill og omsorgsfull, tok vare på og beskyttet sine venner. Jeg vil alltid huske disse hendelsene og flere andre som et godt eventyr fra barndommen.

Hvil i fred gamle kompis!!

Med hilsen
Jan Eirik Røvde