Jeg glemmer aldri muligheten du kunne ha gitt meg men som du advarte meg mot, i godhet. Jeg minnes deg med godhet, for alltid.
Bård og jeg er søskenbarn og vokste opp sammen i en tomannsbolig i Trolla. Bård bodde i Brugseier Olsens veg 16, og jeg i Brugseier Olsens veg 18. Bård ble født i 1945 og jeg i 1949 og han ble på en måte en storebror for meg i oppveksten.
Jeg har en bror, Magne, som er 9 år eldre enn meg og vi hadde ikke så mange felles interesser i den alderen.
Følelsen av at han var som en bror er tanker jeg har reflektert over etter at vi ble voksne.
Vi lekte sammen som brødre og vi kranglet sammen som brødre og som hør og bør.
I våre eldre barneår var det tre dager i året som var viktige, det var bursdagen, julaften og nyttårsaften, og størst av dem alle var nyttårsaften. Vi lagde også raketter og fyrverkeri selv også, men uten stort hell.
Det var ganske tidlig jeg merket meg at Bård hadde kunstneriske evner og et blikk for dimensjon og utforming enn vi andre på den samme alderen. Når vi satt sammen og tegnet forskjellige motiv kikket han på min tegning og sa: Hvor kommer lyst fra Det tenkte selvfølgelig ikke jeg på, men for han med sitt tidlige kunstnerblikk var det en selvfølge.
Årene gikk og vi flyttet ut av reiret. Bård bygde sitt ny hjem med Signe ikke langt fra sitt barndomshjem, mens jeg stiftet bo utenfor Trolla. Når jeg var på besøk til mine foreldrene i Brugseier Olsens veg var nesten alltid en tur oppom Signe og Bård når de var hjemme. Da ble det mye mimring og prat om gamle dager med høylytt latter over en kopp kaffe og noen ganger med et glass brandy i tillegg.
Etter som årene gikk og mine foreldre døde ble kontaktet mindre mellom oss, men jeg fulgte godt med på nett og media om Bård. Adresseavisen hadde en gang en profil av Bård som steinhogger og kunstner i Nidarosdomen, og jeg fikk av venner og bekjente spørsmål om jeg kjente eller var i slekt med Bård Sagfjæra som var profilert i Adressa Ja, sa jeg, har er søskenbarnet mitt, og nesten min bror. Det samme gjentok seg etter profilering i NRK1 om glassarbeideren Bård Sagfjæra i Nidarosdomen og som oldermann i NRK1sin sending ANNO. Vi er alle stolte av det Bård sto for og gjorde.
Like før jul kontaktet jeg Bård på telefon for å informere Bård om at det planlegges et slektstreff i slekta Sagfjæra til sommeren. Han sa da at han var syk, hadde fått påvist kreft.
"Hvis operasjon går bra og hvis helsen holder så kommer jeg", var de ordene han sa. Det gikk dessverre ikke slik. Bård et det første søskenbarnet vårt som går bort. Vi var til sammen 13 søskenbarn, og to bonussøskenbarn, og motivet med familietreffet var å samle alle søskenbarna før noen gikk bort. Men slik gikk det dessverre ikke.
Bisettelsen i Nidarosdomen den 18. januar var en fin og minneverdig stund. Minnene strømmet på med presten som forrettet om Bård sitt liv og gjerning, og sangen og musikken som satte en fin ramme rundt stunden.
Toccata og fuge i D moll av Bach som preludeum avsluttet bisettelsen.
Vi forlot Bård med den vakre orgelmusikken, men jeg hadde en sterk fornemmelse at han var til stede når vi gikk ut av Nidarosdomen.
Det er godt å ha gode minner av mitt søskenbarn og "bror".