Fineste mamma
Nå skal vi lukke døren etter deg, og det er ikke lett. Det heter seg at når noen dør, går årene baklengs. Slik har det vært for meg. Jeg ser at jeg har lært så mye av deg, mamma. Og det meste har jeg lært uten å forstå det.
Før jeg ble født, bodde mamma, pappa, Sølvi og Margrethe i en blokkleilighet på Byåsen. Søsteren til mamma ble gravid, og det var ikke bare-bare den gang. Hun flyttet til Trondheim, og bodde sammen med familien før fødselen, og noen måneder etter at Trond ble født. Det er mulig det var trangt. Og at det var travelt med en treåring og to nyfødte i en blokkleilighet. Men det har jeg aldri hørt noe om. For du delte med glede, og: "det skulle da bare mangle", sa du.
Jeg husker også når Kåre Øystein, sønnen til pappas søster, skulle flytte til Trondheim for å studere. Det var ikke lett å finne hybler på den tiden. Så Kåre Øystein fikk bo på mitt rom, ettersom det var best egnet. Jeg var ikke så gira på å flytte ut av rommet mitt. Men han trengte det mer enn meg, og: «det skulle da bare mangle», sa du.
Når vi kjøpte barndomshjemmet i 1998, fulgte det en formaning med: "Du må huske å mate fuglene mine". Og du presiserte at det ikke bare gjaldt småfuglene. Du sa at du aldri hadde forstått hva som gjorde at folk ikke tenkte på at de store også fuglene også trenger mat. "Det skulle da bare mangle", sa du.
Etter hvert som barnebarna kom, ble de til stor glede. "Barnebarn er livets dessert", sa du. Du bakte, kokte grøt, stekte vafler, lekte, og koste deg sammen med alle seks. Du var virkelig en god mormor, og stilte også opp som barnevakt og dagmamma. "Det skulle da bare mangle", sa du.
Etter du døde har mange venner tatt kontakt. Også de beskriver deg som raus, fordomsfri og med glimt i øyet. Og alle har vært på fester i peisestua til mamma og pappa. En venninne minnet oss også om den gangen da hun ble husløs etter et samlivsbrudd. Når mamma fikk vite dette, hadde hun tatt kontakt. Linda måtte bare komme og bo hos dem. Så lenge hun trengte. Og mens hun bodde der opplevde hun bare varme og omsorg, ingen spørsmål eller pekefingre. "Det skulle da bare mangle", hadde mamma sagt til henne.
Nei, det er ikke lett å lukke døren etter deg. Men flere ganger har du sagt at "det er nok nå", og du var ikke redd for å dø. Det siste halvåret satt mamma mye i stolen ved siden av vinduet på stua. Der så hun ut på trærne, og fant en god ro. Og der sovnet du også inn. Når vi dro fra sykehjemmet den dagen mamma døde, sa en av de ansatte at de hadde vært bekymret for mamma. For det skal bygges leiligheter utenfor sykehjemmet, og trærne til mamma skulle ned dagen etter. Det slapp du å oppleve, og det er også godt å vite at de ansatte hadde dette perspektivet og denne omtanken for henne.
"Dere kan få til alt dere bestemmer dere for", pleide du å si. Og vi bestemte oss for gjennomføre denne dagen slik vi tror du ville hatt det. Pappa var den store kjærligheten din, og vi har vært heldige som har fått vokse opp i et hjem med så mye godhet. Dere klemte, holdt rundt hverandre, og gikk alltid hånd i hånd. Jeg er takknemlig for at du skal få komme til pappas grav alt i dag. "Det skulle da bare mangle", tenker vi...
Takk for alt du var for oss, mamma. Og for alt du lærte meg.
Eli Bjørg Sve døde 29 juli, to måneder før sin 90-årsdag. Hun ble født på Sjøholt, 4 mil fra Ålesund.
Oppveksten var på et småbruk. Der vokste hun opp sammen med foreldre, og etter hvert to yngre søsken, Oddrun og Ola Magnus. Mat på bordet kom delvis fra fiske, delvis noe drift av jorda på bruket, og noen dyr. I tillegg hadde Elis far arbeid, både i bygdas butikk, og etter hvert også i banken. Eli har beskrevet en trygg og fin barndom inntil krigen kom. Krigen brakte med seg uro, angst og matmangel og rasjoneringer, selv om ikke Elis familie var blant de hardest rammede. Under disse åra arbeidet hennes far på butikken, og Eli kunne fortelle at han ofte hadde gitt mat «på krita» til familier der far var ute i krigen, og de hjemme ikke hadde penger. Hun var stolt når hun fortalte at han hjalp mange, selv om han visste han han i mange tilfeller ikke ville få pengene tilbake.
Etter folkeskolen dro hun til Molde, der hun utdannet seg til barnepleier. Deretter gikk reisen til Danmark, der hun bodde hos familie i et år.
Tidlig på 50-tallet møtte hun Arnfinn. Også han var fra Sunnmøre (Stranda). De giftet seg og dro til Bodø der Arnfinn skulle ha plikttjeneste som lærer. Det ble de i 5 år. Her kom Sølvi til verden i 1957, og Margrete 1960. De flyttet så til Trondheim, før turen gikk videre til Amerika. Det bodde de fra 1963 til 1964. Dette var et år Eli snakket varmt om i etterkant, med mange opplevelser, minner, venner og betydelig økte engelskkunnskaper.
Da Astri Mia ble født i 1965, hadde familien igjen etablert seg i Trondheim. Familien bodde en tid på Byåsen og Jonsvatnet. I 1968 flyttet de inn i enebolig på Berg. Her budde Eli i 30 år, og her var hun hjemmeværende husmor når barna vokste opp og trivdes med dette. Samtidig arbeidet hun som dagmamma, og senere noen år i en skobutikk i Trondheim.
Etter hvert som barnebarna kom, ble disse til stor glede. Det var aldri noen som tvilte på om de var velkomne i Bugges veg, enten det var korte eller lengre besøk. Barnebarna er nå fra 18 til 33 år, og har gode minner fra samværet med mormor.
Det var et åpent og gjestfritt hus under barnas oppvekst, og Eli hadde stor omsorg for både egne og andres barn. Feriene var besøk hos familiene i Sjøholt og på Stranda. Barna forteller også om campingturer med telt og senere husvogn både i Norden og i Europa.
Familien bygget hytte i Tydal 1981. Her trivdes Eli særs godt, og det ble et samlingsted for storfamilien. Eli var også i mange år medlem av Marialosjen, og også her hadde hun gode venner.
Eli er for meg blitt beskrevet som snill og omsorgsfull. Stille og beskjeden. Likte ikke å stikke seg frem men var sosial og utadvendt sammen med folk hun var trygg på. Hun var gavmild, delte gjerne det hun hadde. Hun hadde også et stort hjerte for dyr, og i hjemmet var det både hund og katt og andre husdyr.
Familien og hjemmet på Berg betydde mest for henne. Arnfinn døde brått etter et slag i 2004. Det var et stort tap, og hun kom aldri helt over det. En tid etter flyttet hun til en leilighet i Persaunet Hageby borettslag, der hun ble nabo med Margrethe og familien hennes. Her trivdes hun godt. Hun begynte å slite med sin helse, og minnet sviktet så mye at hun fikk plass på Bromstadekra Helse og velferdssenter i 2011. Her blomstret hun opp og trivdes, men de siste årene ble hun gradvis svekket og hun sovnet stille inn der 29. juli.
Familien kan se tilbake på mange og gode minner sammen med Eli. Hun kommer å bli dypt savnet. Vi lyser fred over Eli Bjørg Sve(s) minne.
En siste hilsen fra Kjellaug og Siri