Kjæreste Per-Åge.
I dag skal du bisettast. Det er uvirkelig og trist.
Uendelig trist at du ikkje var her saman med Hilde, Oskar, Hanna og meg i går kveld. At du ikkje såg Kveldsnytt saman med meg og holdt meg i handa før vi sovna. At du ikkje sa «to minutt» då vekkerklokka ringde og vi hadde to gylne minutt med kvarandre sin varme før vi gjekk inn i dagen.
Uendeleg trist at du ikkje lenger står og gjer strikk-øvelsar på 3T mens eg trener på parti og kikker på deg gjennom vinduet i døra. At du ikkje sit og les Adressa i resepsjonen mens du venter på meg slik at vi kan gå heim saman og lage middag, fornøyde etter treningsøkta.
Det er uendeleg trist at du ikkje er med neste gong eg skal på hytta, at vi ikkje går fram på terrassen, held kvarandre i hendene og seier: «Kor heldige vi er!» Og at du ikkje tar på slagstøvler og går ned for å sjekke naustet.
Men alt dette må eg bevare som gode minner. Inne i meg.
Jeg har lett etter deg i sokkene dine.
Jeg har lett i skogen
På fjellet, i byen, i ensomheten,
I tårene og på graven.
Jeg har lett over alt,
Og så var du her hele tiden
Inne i meg.
(Linn Stokke: Jeg har lett)
Marit
Det er så uvirkelig når levende, friske og glade mennesker dør. For meg er det fortsatt ikke til å forstå at Per-Åge er borte.
Jeg så hvor godt han og Marit hadde det sammen, hvor god tonen dem imellom var og jeg hadde mange ganger gleden av å oppleve dette i hyggelige middager hjemme hos dem. Det var alltid fint å snakke med Per-Åge, han var lyttende, opptatt av andre, kunne være uenig uten å heve stemmen. Han var raus, varm, snill og hadde en velutviklet humoristisk sans. Som ytternamdalinger hadde vi mye felles i vår bakgrunn å snakke om og le av. Jeg vil savne Per-Åge som en hyggelig mann og en god nabo.
Kjære Per Åge,
Det er så rart at du ikke er her lenger. Det er ikke til å forstå at du ikke skal svare med en lun kommentar i telefonen når jeg ringer, ikke komme med det siste på nyhetsfronten, alltid oppdatert via tekst-TV, ikke skal sitte oppslukt av en avis i en god stol i hjørnet på hytta, ikke sette på en plate med Åge Aleksandersen, ikke være en trygghet i livet til mamma, og i livene våre, med din gode tilstedeværelse. Husker så godt da mamma introduserte oss på verandaen en vårdag for elleve år siden, og vi havna ganske fort i politikken, fant ut at vi hadde masse til felles, både angående det røde og det blå, og det har blitt mange gode samtaler siden den gang. Jeg har lært så masse av deg, fra kjøring av båt i bølger, SVs indre og ytre liv, sløying av fisk, Paulo Freire, og samtaler med deg etterlot meg oftest mer kunnskapsrik – og mer tvilende på egne bastante standpunkt.
Jeg ser sånn opp til din evne til å være solidarisk, med ryggmargen, uten å vike. Og til å lytte, faktisk lytte, på hva andre har å si, selv de du er uenig med.
Vi har vært gjennom noen stormer sammen, og når det dro seg til, kunne du sette deg ned med en akevitt og si, ja, ja, vi står han væl av. Det skulle blitt så mange flere både stormer og akevitter på deg. Men jeg er utrolig glad for at jeg fikk kjenne deg i elleve år.
Kjære svoger.
Jeg har så vanskelig for å forstå at vi ikke skal treffes mer. Jeg fikk høre at du var allvorlig syk, men i mine tanker var det ikke noen annen løsning enn at dette kom du til å klare, for du hadde jo så mye igjen av livet. Jeg husker meget godt når vi treftes første gang, da var du en lyslugget 12 åring som lyttet stillferdig, men samtidig meget interessert i hvordan forholdene var der jeg kom fra.
Tiden gikk, du besøkte oss i Røyrvik og ett år hadde du også en liten sommerjobb her. Vi var på fisketurer, moltetur og overnatting i fjellet, du var da som den rolige og fjellvante person.
I den tiden du studerte i Oslo ble jeg syk og måtte dit for behandling, da ofret du både tid og plass for at vi skulle ha det så bra som mulig. Tiden vi hadde sammen vil jeg bestandig minnes.
Det blir en tung dag for oss den dagen vi skal ta avskjed med deg, men du vil alltid bli husket som den trauste og lune person som en kunne ha gode samtaler med.
Eyvind
I de siste årene ble vi kjent med Per-Åge gjennom Marit. Det har vært en fin opplevelse. Vi hadde mange gode stunder, samtaler og musikalske opplevelser sammen. Per-Åge var alltid hyggelig å møte. Entusiastisk på en stillferdig måte, lyttende og interessert samt samfunnsengasjert og reflektert..Det er fryktelig trist at han ikke er blant oss lenger og vi takker for et fint vennskap.
Noen mennesker treffer man sent i livet og de setter dype spor. Per Åge gjorde det. Hans nærhet, raushet, interesse for andre menneskers liv og meninger, samfunnsengasjement og klassestandpunkt - jeg ble utrolig glad i han. Det føltes alltid behagelig å være sammen. Han vil bli dypt savnet av mange. Hilsen Liv (Marits kusine)
Kameraten min.
Pelle
Min fantastiske stepappa.
For en reise vi to har hatt. Du var så fantastisk fra første stund. Du holdt ut med raseriet mitt da du kom inn i livet vårt, og glad er jeg for det, for et mer fantastisk og unikt vennskap hører til sjeldenheten. Jeg er så uendelig takknemlig for at du alltid har vært der å støttet meg, om det har vært å sitte igjen dag etter dag i flere år når alle andre var ferdige å spise og jeg bare ikke klarte å bli ferdig. De utallige timene med leksehjelp. Alle gode råd og samtaler om jeg hadde kjærlighetssorg, sto fast litt i livet, hadde prøvd men feilet, hadde lyktes, samtaler om livet nå og videre, teater eller Rosenborg, vennskap og kjærlighet, uansett hva det var var du alltid der for meg. Jeg kommer aldri til å glemme alt vi har gjort sammen og hva du har betydd for meg hele oppveksten og mitt voksne liv. Jeg er så glad min datter Emilie fikk bli kjent med deg. Hun kaller deg vennen sin, akkurat som jeg pleide.
Noen mennesker setter få eller små spor. Dine spor vil alltid være tydelige og enorme. Du har betydd så utrolig mye for så mange. Vi som sitter igjen har utallige minner og uendelig mye lærdom vi har fått av deg.
Jeg kunne skrevet så mye mere om alt du lærte meg om lekamøya, de 7 søstre, fiske og sjøliv, om våre oppturer og alt du har gitt meg av lærdom og verktøy.
Tusen takk kjære kameraten min. min stepappa.
Jeg vil alltid være glad i deg
Jeg savner deg.
Min kjære bonusfar er gått bort, alt for tidlig. Tilbake sitter vi med sorgen, men også med mange mange gode minner. Jeg husker alle turene vi hadde til Leka og den fine slekta di, dine søstre, dine onkelbarn og din gode fine omtenksomme mor. Du har hele tiden hatt så god tid til oss, uansett hva det var. Vi har hatt mange lange samtaler om alt mellom himmel og jord. Jeg husker godt da du ringte og sa det var ei dame vi kanskje burde hilse på, for det var ei litt trivelig dame. Det hadde du helt rett i! Dere var så gode sammen du og Marit, og vi har satt utrolig stor pris på stundene vi har hatt i lag, potetløpene hos dere og lillejulaften hos oss. Dere har alltid inkludert oss og barna, og det setter vi utrolig stor pris på.
Jeg er utrolig glad i deg og kommer til å savne deg mye. Takk for alt Per Åge!
Som Marits venninne siden 1980 har jeg gledet meg over at hun og Per-Åge fant sammen. Den flotte mannen! For meg framsto han som lun, mild, snill, satte ikke seg selv i fokus, tålmodig, ujålete, samfunnsengasjert, dyktig i faget sitt.
Det er ufattelig at han nå er borte.
Kjære onkel Pelle.
Det er ufattelig trist at du har gått bort så altfor tidlig. Du og Marit skulle ha fått mange flere år sammen, men slik ble det dessverre ikke. Minnes at du kom utover til Leka i mine barndommens år og at bestemor bestandig gledet seg sånn til at du skulle komme hjem. Glad var du også den gangen i bøker/aviser/ annet lesestoff og ofte lå det en bok under juletreet i gave fra deg. Jeg fikk jo også deg som lærer da jeg tok barneverns studiet, opptatt av pedagogikk og historie har du alltid vært, og det var utrolig hvor mye du kunne. Takker for alle invitasjonene til bursdagen din, eller vår- treff som du kalte det, de siste årene med potetløp, til glede og latter for store og små. Jeg er også glad for å besøke deg på sykehuset og jeg synes du lå så fredfull der, og som du lignet på bestemor. Jeg kommer til å huske lunheten og smilet ditt.
Tåren- den er bitter
Sorgen- den er stor
Men minnene er vakre,
som i våre hjerter bor.
Hvil i fred.
Hilsen Tone med familie.
Kjære onkel Pelle- for det var det vi kalte deg- fra barneår til voksenliv . At vi nå må si farvel er så utrolig trist og så altfor tidlig. Om vi ikke møttes så ofte så vil vi alltid være stolt av at nettopp du var vår onkel . Det vi vil huske deg for er dine kloke lyttende øyne- og din oppmerksomhet mot de du pratet med. Dette er også noe mamma setter utrolig pris på- din måte å gi omsorg på og vise at du så inderlig brydde deg om de du hadde kjær. . For henne var du en god samtalepartner og utstrålte en ro selv i stille stunder. Du var så ekte og tilstede du.
Minnes besøk hos deg og Marit for en tid tilbake med god samtale over et glass vin. Dere var virkelig ment for hverandre dere to. Så fikk vi se på gutterommet ditt -for det hadde du beholdt -og det lo du godt av.
Du og Marit skulle fått mange år til med opplevelser sammen. Slik blei det ikke.
God reise videre kjære deg.
Så lukker vi deg i våre hjerter inn-
og gjemmer deg innerst der inne-
der skal du få bo- som et kjært og dyrebart minne.
Jeg kommer til å savne den ettertenksomme og kloke Per Åge som på en så fin måte vokste inn i vår lille familie. Han tok det meste med sindig ro, var alltid god å snakke med. Og var en så god mann for mamma. Jeg minnes ham med solhatt og fiskestang, blikkende ut mot Norskehavet, med et ertent smil, han var skippern.
Onkel, du reiste av gårde så alt for tidlig du.
Du minnes som den gode, snille mannen du var. Siste gang jeg traff deg var i mai i fjor. Du uttrykte så stor glede og engasjement over at vår Emilie også hadde søkt på barnevern, i tillegg til at Kamilla var godt i gang i studiet, og Tone allerede var i faget. Du sendte bøkene dine til Emilie senere på sommeren.
Nå må Marit, som du var så glad i, gå videre alene. Godt er det da at hun har en stor sekk med gode minner hun kan ta frem.
Hvil i fred.
Min kjære ektemann, Per-Åge, døde 29.3.18 etter kort tids sjukdom Han var berre 67 år gammal. Eg saknar han umåteleg. Han blir også sterkt sakna av sine fem "bonus"- døtre, av resten av familien, og av kolleger og venner. Hans tankar og holdningar lever vidare gjennom det han har formidla i samtalar, i undervisning og i sine bøker om barnevern og om dei "usynlege" barna i vårt samfunn.
Per-Åge var ein kjærleg og omtenksom ektemann med eit godt smil, lun humor og ein eigen evne til å skape hygge og ro rundt seg. Han var ein god samtalepartnar, lyttande og interessert, men med klare meiningar og mot til å stå opp for det han trudde på.
Per-Åge har vært min klippe i livet. Vi traff kvarandre i godt voksen alder, og vi var ulike på mange måtar, men vi hadde stor respekt for kvarandre og har gjennom dei siste 11 åra skapt eit sterkt fellesskap der det også var rom for individualitet. Vi har hatt gode kvardagar, og vi uttrykte ofte kor heldige vi var som hadde kvarandre. Vi har delt mange flotte opplevelsar, samvær med venner og familie, turar på sjø og på land, konsertar og reiser. Han var alltid støttande hvis livet mitt var vanskeleg, men (som pedagog) kom han berre med gode råd hvis eg ba han om det.
Per-Åge gjekk av med pensjon for eit år sidan, og vi hadde mange planar for livet framover. Slik vart det dessverre ikkje. Akutt sjukdom snudde opp-ned på tilværet.
Dei åra eg fekk saman med Per-Åge har vært dei beste i mitt vaksne liv, og min kjærleik til han har gjort meg klokare, som uttrykt i diktet
LYSET, av Halldis Moren Vesaas.
Kjære, alt ditt som du viser meg no
- så utenkt som mangt av det er-
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.
Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.
Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjent i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleit gjer blind.
Kjærleik gjer klok.
Marit