Hilma ble født på Sula,en stormnatt, i 1924. Hennes mor døde da hun var 4 år. Hilma vokste derfor opp hos sin mors bror og søster, onkel Arne og tante Olaug.I nabohuset bodde Magda ( tante til hennes mor) Hun tok seg også veldig mye av Hilma. Ikke minst ble hun svært knyttet til Magdas datter Oline. De var like gamle og ble som søstre. (Dette var et veldig tett vennskap som varte livet ut. Oline døde i 2016.)
Faren giftet seg opp igjen og det ble en stor barneflokk.
I de harde 30 åra var det mye fattigdom. Det var helt vanlig at en måtte ut å tjene til livets opphold i tidlig alder. Som 13 åring havnet hun derfor hos en familie i Levanger ,som barnepasser. Hun gikk en tid på skole der. Men hun ville hjem for å bli konfirmert og kom da tilbake til Sula.
Hennes svigerinne,Signe, som var bosatt i Volda skulle ha sitt første barn og ønsket at noen kunne komme å være hos henne. Da dro Hilma dit og mens hun var der brøt krigen ut. Hun ble derfor tvunget til å ta arbeidstjeneste på gården Vassbotn i Volda. Der ble hun i ca 2 år,før hun endelig fikk vende hjem. Vel tilbake på Sula jobbet hun hos bestyreren på Samvirkelaget.
Etter krigen dro hun til Drammen der hun hadde fått huspost hos familien Rummelhoff. Senere flyttet hun til Trondheim hvor hun jobbet på Strinda Sykehus.
Den 30. januar 1952 giftet hun seg med Jostein i Mariakapellet,Nidarosdomen. De bosatte seg på Pappenheim. Der bodde de til i 1958/59,da de flyttet til Sula. Jostein startet Mekanisk Verksted der ute. Han døde i 1984.
Hilma ble da alene, og bodde på Sula i flere år. Men når vinterstormene slo til ble det tøft å være alene. Derfor skaffet hun seg en liten leilighet på Lade i Trondheim. Der hadde hun sitt krypinn i de mørkeste vintermånedene. Men det var Sula som sto hennes hjerte nærmest. Derfor var hun snar til å komme seg utover tidlig om våren.
Etterhvert ble helsen så dårlig at det ikke var mulig for henne å være alene på Sula. Men lengtet inderlig utover.
Når en var på besøk kunne en veldig ofte få høyt opplesning av dette diktet:
„Sula,
storm slitt som vi ser deg
Naken fattig
sammen med ditt hav
Sula,
Slik vi alle ser deg
har du alt å gi av det vi holder av
Havet, stormfullt mange ganger
det er åkeren vi alle høster av
Hav speil
Blå er dine vanger
Dyp er favnen også om det blir vår grav„
Da helsen ble betydelig forverret ble Hilmas siste hjem Ilevollen sykehjem.
Hun hadde det veldig godt der.
Hilma ble født på Sula,en stormnatt, i 1924. Hennes mor døde da hun var 4 år. Hilma vokste derfor opp hos sin mors bror og søster, onkel Arne og tante Olaug.I nabohuset bodde Magda ( tante til hennes mor) Hun tok seg også veldig mye av Hilma. Ikke minst ble hun svært knyttet til Magdas datter Oline. De var like gamle og ble som søstre. (Dette var et veldig tett vennskap som varte livet ut. Oline døde i 2016.)
Faren giftet seg opp igjen og det ble en stor barneflokk.
I de harde 30 åra var det mye fattigdom. Det var helt vanlig at en måtte ut å tjene til livets opphold i tidlig alder. Som 13 åring havnet hun derfor hos en familie i Levanger ,som barnepasser. Hun gikk en tid på skole der. Men hun ville hjem for å bli konfirmert og kom da tilbake til Sula.
Hennes svigerinne,Signe, som var bosatt i Volda skulle ha sitt første barn og ønsket at noen kunne komme å være hos henne. Da dro Hilma dit og mens hun var der brøt krigen ut. Hun ble derfor tvunget til å ta arbeidstjeneste på gården Vassbotn i Volda. Der ble hun i ca 2 år,før hun endelig fikk vende hjem. Vel tilbake på Sula jobbet hun hos bestyreren på Samvirkelaget.
Etter krigen dro hun til Drammen der hun hadde fått huspost hos familien Rummelhoff. Senere flyttet hun til Trondheim hvor hun jobbet på Strinda Sykehus.
Den 30. januar 1952 giftet hun seg med Jostein i Mariakapellet,Nidarosdomen. De bosatte seg på Pappenheim. Der bodde de til i 1958/59,da de flyttet til Sula. Jostein startet Mekanisk Verksted der ute. Han døde i 1984.
Hilma ble da alene, og bodde på Sula i flere år. Men når vinterstormene slo til ble det tøft å være alene. Derfor skaffet hun seg en liten leilighet på Lade i Trondheim. Der hadde hun sitt krypinn i de mørkeste vintermånedene. Men det var Sula som sto hennes hjerte nærmest. Derfor var hun snar til å komme seg utover tidlig om våren.
Etterhvert ble helsen så dårlig at det ikke var mulig for henne å være alene på Sula. Men lengtet inderlig utover.
Når en var på besøk kunne en veldig ofte få høyt opplesning av dette diktet:
„Sula,
storm slitt som vi ser deg
Naken fattig
sammen med ditt hav
Sula,
Slik vi alle ser deg
har du alt å gi av det vi holder av
Havet, stormfullt mange ganger
det er åkeren vi alle høster av
Hav speil
Blå er dine vanger
Dyp er favnen også om det blir vår grav„
Da helsen ble betydelig forverret ble Hilmas siste hjem Ilevollen sykehjem.
Hun hadde det veldig godt der.
Kan vi delta i seremonier eller er det restriksjoner?
Det er ingen restriksjoner og alle som ønsker kan delta, så lenge gravferden er kunngjort.
Hvor finner jeg hvis seremonien sendes direkte?
Det vil innen dagen før seremonien komme opp en fane som heter "Direktesendt seremoni" Selve sendingen starter mellom 5-15 min før seremonistart.
Hvorfor virker ikke påmelding til seremonien?
Husk å trykk på at du ønsker i seremonien, før du skriver inn ditt navn og telefonnummer/epost. Husk også å godkjenne retningslinjene, før du lagrer.
Jeg finner ikke påmelding til seremonien?
Hvis du ikke finner påmeldingsknapp, så kan det være at familien ikke ønsker påmelding digitalt. Se i annonsen, kanskje det er åpent for alle, eller det kan være en mobil familien ønsker påmelding på.
Jeg finner ikke Direktesendt seremoni?
Det er ikke sikkert familien ønsker at seremonien sendes direkte. Finner du ikke fanen, så send oss en epost, så kan vi undersøke om hva familien ønsker.
Når er det vanlig å kommer til seremonien?
Vi anbefaler å komme til seremonistedet 10-30 min før seremonistart. Det kan være at familien har ønske om kondolanseprotokoll og da vil det ta noen minutter å komme inn til seremonilokalet.