TALE VED FARS BÅRE, MANDAG 26.4.2021
«Enno ein gong fekk eg vetren å sjå for våren å røma ...»
Før i tiden likte far å gå på ski, men de senere årene var han ikke så glad i vinter. Kulde og glatte veier innskrenket bevegelsesfriheten hans. Desto mer gledet han seg til våren. Det var så fint vær forrige helg. Bodil og jeg var innom på lørdag ettermiddag, for far følte seg ikke helt bra. Likevel ba han meg sette hagestolen ut på verandaen, og det gjorde jeg, selvsagt. Han rakk ikke å nyte vårsolen på søndag, for han våknet aldri den dagen. Men han var heldig med været, som vi sier. Han fikk se våren enda en gang, så vidt det var.
REALISTEN
Far var ingeniør og en realist i alle ordets betydninger. Det viste seg blant annet i sansen for tall. Far husket ikke bare alle viktige telefonnummer, men også kontonumrene til barn og barnebarn. De siste brukte han jo ofte til rause innskudd. Og det han ikke var sikker på at han husket, skrev han opp med sin sirlige tekniske håndskrift. Han var nøye på det. Far ble kalt A.P. Av og til lurte vi på om P sto for petimeter, ikke Petter.
Far hadde også et helt realistisk og rasjonelt forhold til egen alder og helse. Vi oppfattet at han gledet seg over livet, men han tok det ikke som noen selvfølge. Han visste han måtte holde både hodet og kroppen i form. Etter hvert som han ble eldre, satte han seg delmål: å feire 90-årsdagen med familien; å se et nytt oldebarn komme til verden, å oppleve Øysteins disputas og så videre. Ale disse og flere milepæler nådde han. Et av de bokstavelig talt siste målene var å bli 96; som organisk kjemiker med sans for humor ga det ham spesiell glede.
REGNESTAVEN
Knapt noen under 70 vet hva dette er: en Faber Castell regnestav, en analog kalkulator. Jeg fant den i fars kommode. Jeg gjetter at han kjøpte den da han begynte på NTH i 1945. Den forteller flere ting om ham. For det første forteller den at far lærte å regne i urtiden, før datamaskinene tok over. Kanskje var det derfor han ble så god til å huske tall. Men han forble analog. Han tok ikke steget over i dataalderen, selv om han sikkert hadde fikset det.
For det andre sier den noe om nøysomhet. Legg merke til futteralet: det er av papp, sirlig omviklet med teip for å vare. Og det har holdt, i 75 år, eller noe slikt. Det var jo ikke det at han ikke hadde råd til å kjøpe ny. Poenget var å ta vare på tingene, gjenbruke og reparere ved behov. I våre dager er dette blitt en «trend» vi skal leve bærekraftig. For far og hans generasjon, de som bygde landet etter krigen, var det en selvfølge.
REVYFORFATTEREN
Far begynte altså på NTH rett etter krigen. Det var smalhans. Studentene fikk et varmt måltid fra suppekjøkkenet i kjelleren i Hovedbygningen, i vestfløyen. Tilfeldigvis er det der, i nettopp det rommet, jeg har min arbeidsplass i dag.
I 1947 var far med i forfatterkollegiet til den første UKA-revyen etter krigen, «Fandango». Visstnok var det en revy med et kritisk blikk både på våpenkappløp og teknologioptimisme. I den historiske beretningen til Idar Lind kan vi lese: «Tekstlig sett har UKE-revyene sjelden nådd slike lyriske høyder». Jeg blir litt stolt over at far var med, kjenner jeg.
FORSKEREN
I de første femten årene av arbeidslivet var far forsker, og hans spesialfelt var trefiber og papir. Det er jo blitt et par forskere i slektsleddene etter ham også, men ingen av oss så vidt jeg vet har ennå publisert i prestisjetiddskriftet Nature. Det har far, i 1955. Han tok dessuten et kuriøst patent krymping av papir. Noen av de eldre i familien vil kjenne igjen disse sedlene en gammel, blå 5-kroneseddel med bilde av Nansen, og en krympet versjon av den samme. Det handler ikke om inflasjon. Det handler om en metode for å lage kraftpapir. Har du først krympet papir, kan du strekke det igjen. Da får du et rivesterkt papir, til bruk for eksempel i søppelsekker. Jeg tror ikke far ble rik av oppfinnelsen.
GULLKLOKKE
Far drev i aller høyeste grad med anvendt forskning på PFI. I 1965 tok han steget over i industrien, i Nordenfjeldske Treforedling. Og slik ble jeg trønder; jeg begynte i første klasse på skolen, bror Per i fjerde. Far og mor tok en god beslutning da familien flyttet fra Oslo. Skogn var et bra sted å vokse opp en dynamisk bygd med unge innflyttere fra alle kanter av landet.
Jeg tror, nei, vet at far gjorde en god jobb i Norske Skog, som selskapet etter hvert het. Han fikk mye ansvar, også på områder han ikke nødvendigvis kunne for eksempel innføring av arbeidsmiljøloven. Jeg har inntrykk av at han var respektert, både på «gølvet» og i ledelsen. Ett år før han pensjonerte seg, fikk han gullklokke av bedriften. Heldigvis, får vi si, sluttet han før det begynte å gå utforbakke med Norske Skog.
PENSJONISTEN
I jobben reiste far mye, og mor hadde derfor vært mye alene. Da han ble pensjonist, ga han all sin tid til mor. Så ble det jo til at de reiste også, men da var de i hvert fall sammen. Det var de to, og spesielt når mors helse ble dårligere, var det ikke mye far kunne eller ville gjøre på egen hånd.
Da mor døde i 2008, måtte far begynne et nytt liv. Det tok han på strak arm. Han stelte for seg selv, handlet og vasket klær, lærte seg å lage middag, gikk sine daglige turer. Og han ble fast gjest på søndagsmiddag hos oss. Han likte spesielt at det var unge folk på besøk barnebarna og etter hvert oldebarna, venner og slektninger. Og han sa ja til alt familieselskap og bursdager, kino og teater, spise på restaurant, tur eller hva det skulle være. Han imponerte mange med sine vide interesser og kunnskaper. Han kunne snakke med alle.
TIL SLUTT
Ja, selvfølgelig er det en trist anledning, men skal vi egentlig sørge over at en mann på nesten 97 år dør fredfullt i sin egen seng Skal vi ikke heller glede oss over en verdig og god slutt på et langt liv, og være takknemlige for at vi fikk ha A.P. så lenge blant oss
Kanskje er dette det verste: Det vil være en stol som står tom, det er en som mangler når vi samles. Det blir rart. Vi trenger ikke sørge, men vi kan savne og vi skal tenke på ham.
Vi lyser fred over fars minne.
Vis mer
Vis mindre