Du va enorm, romma så my.
Samtidig fikk essensen din plass i et sandkorn, du va så rein.
Musikk, følelsa, sorg, svik, my av det, men du lot det ikke få tak.
Tilgi, og gå videre, der va du te slutt. Når jeg var rundt deg,
ble viktige ting tydelig for meg, resten ble uviktig. Læremester!
No veit æ ka kjærlighet e, helt inn i døden.
Elske hvert bein i kroppen din. Hver vakre celle, te siste slutt.
Kæm si at døden ikke e vakker
Der du lå mot slutten, va du det, og verdt din vekt i gull.
Men ka veie alt man e, kan, gjor, skulla ha gjort
Smertan dine slutta aldri, men kjærligheten fylt hele dæ!
Du va klar og nær, så mæ leng inn i øyan. Du villa så gjerne bli.
Det fins ikke maken te dine grønne, som lys fra dypet.
Hånda di va varm, og like trygg som før.
Alle evnan du hadd, vist sæ for oss. Vi sørga over hver eneste en!
Aldri mer ska vi som sitt igjen få opplev magien, som va dæ.
No av det siste du sa Itj å glem, uansett ka og kæm. Vi e ikke fra
ei fjern fortid, det angår ikke dem, no e det vi.
Mi si, my love, te så leng, vi e ett.. Din kjærlighet romma dem all.
Undre mæ, og det fylle mæ helt, at æ ble den siste du sa dem te.
Shh, my love, hvil dæ no, æ sitt her te kvelds, du kan ta det med ro.
Hvil i fred Jan Terje, mitt liv for ditt..
Evig din, Anne-Brit
Vis mer
Vis mindre