Odd Walter Andersen

Jeg skrev et ganske kort minneord straks jeg fikk beskjed om dødsfallet. Her kommer en mer utfyllende versjon. Det var med sorg jeg mottok budskapet om at min læremester og sjef fra NTH-tiden, Professor, Tekn. Dr. Odd Walter Andersen var gått bort, nær 90 år gammel. Jeg ble kjent med OW (i omtale men ikke i tiltale ! Husk at på denne tiden ble det sett på som uhøflig å tiltale en overordnet med fornavn; det var ikke så veldig mange årene siden at senior-personalet ved NTH gjerne ble tiltalt i De-form.) som 4. - årskursstudent høsten 1980 gjennom hans forelesninger i faget Elektriske Maskiner 2 samt min valgte prosjektoppgave "Konstruksjon av vannkraftgenerator". I sistnevnte slet jeg først uten å komme skikkelig i gang. Jeg oppsøkte Andersen på hans kontor. Han var tydeligvis ikke imponert over mine fortvilte forsøk, men han må ha gitt meg noen fantastiske stikkord, for plutselig skjønte jeg alt, og jeg leverte en oppgave som fikk mye ros. Et samarbeid som skulle vare i flere år, var innledet. I vårsemesteret tok jeg feltberegningskurset, med både forelesninger og avsluttende muntlig eksamen på hans kontor. Å kombinere kunnskaper i elektriske maskiner, fysikk og matematikk var noe som falt i smak hos meg, så det var en selvfølge å ta diplomoppgaven hos ham: Beregning av strømfortrengning i rotoren på asynkronmaskiner under oppstart. Samtidig fikk jeg engasjement som vitenskapelig assistent 2 : Med full lønn i 6 måneder skulle jeg arbeide halve tiden for instituttet og andre halve med diplomoppgaven. At jeg arbeidet hardt slik at jeg kunne levere oppgaven 1 måned og 4 dager før fristen, hadde to grunner: 1) Å gå opp i lønn til vit. ass 1. 2) Andersen hadde i 1952 levert sin diplom 1 måned og 3 dager før fristen, og denne prestasjonen ville jeg i ungdommelig galskap forbedre !! Det var omtrent på denne tiden at professoratet i elektriske maskiner ble ledig. Andersen søkte naturligvis, og de fleste vennligsinnede regnet ham som en soleklar favoritt. Han hadde både solid industripraksis, en omfattende vitenskapelig produksjon og pedagogisk erfaring. Et eller annet må ha skjedd, for professoratet ble omgjort til et professorat i kraftelektronikk. Dette må naturlig nok ha vært en enorm skuffelse for Andersen, som hadde vært Dosent ved instituttet helt siden 1964, og det preget ham nok resten av tiden frem til han gikk av med pensjon. At samtlige dosenter automatisk ble professorer midt på 1980-tallet, var sikkert ikke fullgod oppreisning for ham. Jeg bestemte meg for å ta doktorgrad, selvsagt med Andersen som faglig veileder. Omtrent samtidig fikk jeg en stipendavtale med AS Norsk Elektrisk & Brown Boveri (NEBB) for å spe på NTH-lønna, som ikke var altfor høy selv etter at jeg hadde fått opprykk til amanuensis. Som motytelse skulle doktorarbeidet være av relevans for NEBB. Det ble til at jeg løste et vibrasjonsproblem på to av de største generatorene som NEBB hadde levert. I tillegg måtte jeg selvsagt ta en del fag ved NTH. Flere var ledede selvstudier komponert av Andersen og meg i fellesskap, med avsluttende muntlig eksamen på hans kontor. Og jeg kan med stolthet fortelle at resultatet på flertallet av disse ble blank ener ! Etter avsluttet doktorgrad fikk jeg ansettelse ved maskinavdelingen hos NEBB i Oslo. Den faglige ballasten fra Andersen var her gull verdt. Og jeg husker spesielt med glede en faglig reise jeg som NEBB-ansatt gjorde sammen med Andersen til BBC i Sveits, som da var NEBB sitt moder-selskap. Her ble jeg svært imponert over hans flytende tysk. Av familiære grunner flyttet jeg allerede i 1989 tilbake til min hjemplass her i Målselv. Min far døde så alt for tidlig i 1987, og jeg ønsket ikke at min mor skulle bli sittende igjen alene på familiens eiendom. Hun døde forresten i 2017, 96 år gammel, og kunne takket være meg bo hjemme helt til sin dødsdag. I likhet med Odd Walter ville heller ikke hun ha trivdes noe særlig på gamlehjem ! Jeg har her oppe livnært meg med div undervisning, mest i Forsvaret. Noe sensur og undervisning for det som nå heter NTNU, har det også blitt gjennom årene. Odd Walter Andersen var en svært intelligent mann med store kunnskaper innen flere områder. Han var særdeles dyktig innen sitt yrke. Husk at da han skrev sitt første regnemaskin-program på 1950-tallet, slet ingeniører flest med regnestaven ! Jeg delte også hans grunnsyn på mange områder. Vi applauderte begge høsten 1981 da hans gamle bekjente fra gymnasietiden, Kåre Willoch, dannet regjering. Og jeg var så enig, så enig med Odd Walter da han i Adresseavisen hadde innlegg om likekjønnet ekteskap. Han utfordret biskopen til å gi sin forklaring, men det som kom, var etter min mening svært tynne greier. Odd Walter var også den dyktigste korrekturleser jeg har opplevd, han så absolutt alt. Og det allerede ved første gjennomlesning. Dette kunne nok noen ganger fortone seg som et mareritt for sekretærene ! Jeg vet at flere av mine medstudenter kunne synes at Andersen stilte altfor store faglige krav. Men vi må huske at da den unge Odd Walter ble opptatt ved NTH i 1948, var dette en institusjon med et svært begrenset antall studieplasser. Et sted for de aller beste blant de beste. Dette var en helt annen tid enn i dag hvor såkalte universiteter dukker opp nær sagt på hver odde og nes. Og hvor det skal gå an å ta såkalt doktorgrad over alt. Jeg ser tilbake på årene sammen med Odd Walter Andersen som svært gode og lærerike. Fred være med hans minne. 9322 Karlstad den 25. januar 2019 Bjørn Taraldsen

Jeg hadde gleden av å ta min diplomoppgave ved NTH i elektriske maskiner (januar 1982) hos Odd W Andersen. Arbeidet først som vitenskapelig assistent, senere som amanuensis under ham i perioden september 1981 til oktober 1985. Og i september 1985 fullførte jeg min doktor ingeniør-grad med avhandlingen "Statorschwingungen in Synchronmaschinen mit Bruchlochwicklungen" med Professor Andersen som faglig veileder. Professor Andersen var en særdeles dyktig fagmann. Jeg vil også fremheve at han var svært strukturert og etter mitt syn en svært dyktig pedagog. Mine tanker går til hans nærmeste.

Minneord Odd Walter ble født i Oslo 16. mars 1929. Han hadde en trygg og god oppvekst i en bygård sentralt i Oslo (på Ila), sammen med sine foreldre Johan Walter og Rebekka og sin fem år yngre bror Finn. Hytta på Nesodden var sommerparadiset der storfamilien fra Torshov og Grünerløkka ofte var samlet. Slekten var aktive indremisjonsfolk, så der ble det sunget salmer og holdt andakter. Faren lærte også barna sine å bli glade i naturen og tok stadig med Odd på lange sykkelturer. Da Odd var 12-13 år gammel syklet han alene fra Oslo til Valdresflya og gikk over Besseggen. Da 2. verdenskrig brøt ut, var Odd 11 år og dermed stor nok til å få med seg det som skjedde. Han hadde en tremenning som ble drept av en alliert bombe ved Victoria terrasse mens han satt på trikken. Krigen preget viktige ungdomsår, som blant annet ble tilbrakt på Kristelig Gymnasium (KG) midt i Oslo. Broren Finn ble etter hvert rektor på denne skolen. I løpet av det siste året på KG flyttet familien til en villa på Bekkelaget der Odd bodde et års tid før han avtjente verneplikten i tysklandsbrigaden rett etter krigen. Der lærte han flytende tysk – kunnskap som kom til nytte senere i livet. Odd var den første i familien som fikk høyere utdannelse. Han kom inn på elektroavdelingen på NTH i 1948 og var en av de yngste i sin klasse. Etter endt utdanning (i 1952), fikk Odd jobb i Bergen hos EGA (norsk AEG). Han imponerte med sine kunnskaper, og fant opp tekniske løsninger som var både enklere og rimeligere enn de som var brukt tidligere. Odd ble sendt til AEG i Berlin som trainee i 1953. Etter oppholdet der ble han sjef for EGAs verksted i Bergen som produserte viklinger for generatorer. I Bergen turlag knyttet Odd vennskapsbånd som varte hele livet, der møtte han også sin Randi. Randi hadde vært au pair et år i London og begge hadde utreisetrang. Under tiden i Bergen fikk Odd jobbtilbud fra flere land. Både Sverige og Sveits var aktuelle, men tilbudet fra General Electric (GE) i Canada fristet mest. I 1956 reiste Odd fra EGA og Bergen, og Randi fulgte etter noen måneder senere. De giftet seg på nyttårsaften samme år, med kun sine estniske forlovere tilstede. I Canada designet Odd generatorer for vannkraftverk, og utviklet dataprogrammer som ble brukt til å konstruere disse. Han har senere videreutviklet disse programmene, som fortsatt brukes i hele verden. I 1957 ble Kari født og to år senere kom Thor. Det var langt til Norge, så kontakten med familien var begrenset. Etter åtte år med kun en hjemreise til Norge ville Randi hjem igjen. I 1964 flyttet familien hjem til Norge, og Eivind ble født på Heimdal samme år. Odd hadde fått en stilling på sin gamle skole, NTH. De eldste barna rakk å begynne på barneskole før familien igjen skulle tilbake over dammen. Denne gangen til USA der Odd hadde fått jobb på GE i Schenectady, New York. Morten ble født i 67, midt i flowerpower-tida og Vietnamkrigen. Familien bodde bare en halvtimes kjøring fra der den legendariske Woodstock festivalen ble arrangert. Det var diskusjoner i familien om vi skulle tilbake til Norge eller bli amerikanere. GE jobben var spennende og familien så på aktuelle hus. Men det var urolige tider i USA, Robert Kennedy og Martin Luther King ble drept mens vi bodde der. Flere av familiens venner hadde sønner som ble sendt til Vietnam. Valget om å reise hjem ble tatt i fellesskap. I 69 bygde familien sitt hus på Steinhaugen - eller professorhaugen som det ble kalt på folkemunne. Der ble Odd boende, med noen opphold, til sin siste dag. I 1969 tok Odd også sin doktorgrad ved Chalmers Universitet i Gøteborg. I 74-75 hadde hele familien et opphold i Troy, New York. Odd vekslet mellom å undervise i magnetiske feltberegninger på universitetet og utføre konsulentoppdrag for GE. I 83–84 hadde Odd, Randi, Eivind og Morten et nytt USA-opphold i Minneapolis. Odd vekslet også denne perioden mellom undervisning på universtitetet og konsulentoppdrag for industien i området. Odd oppholdt seg også i kortere perioder i Mexico og India der han underviste på universitetene i Bangalor og Mexico City. Med unntak av disse utenlandsoppholdene har Steinhaugen vært Odd sitt hjem i mer enn 50 år. Odd og Randi reiste mye rundt i Europa og kombinerte bransjemøter med å være turister. Barna hadde en trygg og god oppvekst. Odd sin interesse for friluftslivet ble overført til barna. Vi ble tatt med på ski- og fotturer i skog og mark i helgene. Sommerferier ble ofte tilbragt på Randi sine foreldres hytte i Sogn, hos Odds foreldre i Oslo og på bilturer rundt omkring i Norge. Familien var også på flere lange bilturer gjennom Nord Amerika. Familien tilbragte mange påskeferier på Haverdals-seter i Rondane og i senere år var Odd og Randi på Høvringen. Fra 1991 kom barnebarna inn i livet til Odd - Aurora, Ingvild, Audun, Bendik, Sigurd, Gudmund, Frøydis, Tuva og Even lyste opp i tilværelsen. Odd filmet, tok bilder og var en kjærlig og omsorgsfull farfar og morfar som gledet seg stort over å følge barnebarnas utvikling. Odd levde i ingeniørenes tidsalder med store framskritt på mange områder. Han var engasjert i jobben sin helt fram til en uke før han gikk bort og vi er sikker på at engasjementet var med på å holde han i live noen år ekstra. Han hadde et kontaktnett som spredte seg til alle kontinenter. Dataprogrammene han har utviklet vil helt sikkert bli brukt i mange år framover og vil sikkert etterhvert bli videreutviklet av andre. Det var nok en skuffelse for han at ingen av barna valgte samme fagfelt slik at noen i familien kunne videreført kunnskapene. De siste årene har Odd hatt et stort engasjement mot vindkraftutbygging og har skrevet artikler og deltatt på folkemøter. Han fikk mange støtte-erklæringer, mens de som sto for et annet syn har hatt en iherdig og kunnskapsrik opponent. Odd mistrivdes de korte oppholdene han hadde på aldershjem og følte han hadde lite til felles med de andre gamle rundt seg. Han hadde et sterkt ønske om å få være hjemme så lenge det var mulig. Familien er svært takknemlige for alle de flinke og vennlige menneskene i hjemmehjelpen som har har avlastet Randi med alt det praktiske som måtte til og som har gjort det mulig å oppfylle dette ønsket. Odd var bevisst helt fram til det siste og sovnet fredlig inn. Familien er stolt over alle sporene Odd har etterlatt seg. Takk for alt du var for oss.