Johan Bremseth

Det var en vakker bisettelse og ei fin minnestund for Johan. Kransen på bildet hadde sløyfemed teksten «En siste hilsen» fra Storesøster Målfrid og 15 søskenbarn med familier. Fikk kjennskap til mye fra Johans liv som inntil nå har vært ukjent. Gode minner. Kjekt å møte slekt og venner sjøl om det er en trist anledning.

Til vår snille, kjære onkel Det er med stor sorg og vemod jeg skriver disse ordene. Du var favoritt-onkelen! Det spesielle var jo at du ikke var så mye eldre enn oss. Jeg var ikke gamle jenta før jeg også oppfattet hvor kjekk og pen du var. Vi kalte deg onkel "Liss-Johan". Hvorfor det Jo, det var jo fordi bestefar også hette Johan. Aldri har vel et navn vært mer misvisende! For du var STOR for oss. Jeg minnes din tålmodige væremåte, involvering av oss onkelbarna, din lune humor og empati. Det var alltid så koselig når du kom på besøk til oss på Salsbruket. Og pappa var så stolt av deg, og uendelig glad i deg! Takk for alt du ga oss! Og jeg lyser fred over ditt vakre minne! Runbjørg

Kjære, kjære pappa! Dette brevet har jeg skrevet på i flere år. Når jeg ikke har fått sove. Når jeg har jogget, og tårene har trillet. På tur i Guds frie natur - sånn som i sommer, på moltetur på holmene da bildet på sangheftet ble tatt. Med sola som går ned over ditt barndoms paradis, Vandve. For vi var jo smertelig klar over at dette beistet av en sykdom er det ingen som kan overvinne. Ikke engang du, pappa. Som var så sterk - både fysisk og psykisk. Nå har du fått hvile. Du har dratt, og det er så mye jeg vil takke deg for. Ting som jeg sikkert aldri har sagt til deg at jeg setter veldig pris på og ser opp til. • Pappa, takk for at du var så befriende ukonform, ujålete og u-stressa. • For at du var uredd og aldri så mørkt på noen ting. Du viste oss ståpå-vilje og ansvarsfølelse til tusen og fikk alltid jobben gjort. Du var en klassisk ildsjel. Som så hva som måtte gjøres – og gjorde det. Aldri sutring eller klaging. • Til og med når du var som verst plaget med isjias og rygg-prolaps la du deg ikke ned i senga og syntes synd på deg selv. Du la deg i stedet ned på golvet på klasserommet, og underviste okkesom. Ganske unikt. • Takk for at du viste oss tillit. Sånn at vi lærte å tenke sjøl, få til ting, og trua på at det går an å få til ting sjøl. • Takk for at du tok underdogens parti og så de som trengte å bli sett. De sterke klarer seg alltid. • Og for at du aldri snakka stygt om noen. Du så det beste i alle. • Takk for at du var så trygg og rolig. Det gjorde at vi aldri var redd sammen med deg. • Takk for at du var nysgjerrig og gikk "all in" når du satte deg noe fore. Det var 110% på. Enten det var hund, bier, hage, aksjer, idrettslag – jeg kan holde på lenge. "Øvelse gjør mester" lærte jeg av deg, pappa. • Og for din pedagogiske natur. Det var alltid noe å lære av det meste og i de fleste situasjoner. Vi barna og barnebarna har lært så mye av deg. • Takk for din kjærlighet til naturen og økologien. Til alt som vokser og lever på jorda og i havet. • Takk for rocken, for plystringa, for latteren og råskapen - og for at du pusha meg sånn at jeg lærte å elske å kjenne blodet bruse i full fart ned bratte bakker, og melkesyre i alle muskler. • Og takk for at du rett og slett var snill. Uselvisk og med et godt hjerte. Til og med da den snikende sykdommen rammet deg, klaget du ikke – enda du helt sikkert tenkte mye på hva som ventet deg. Jeg grøsser ved tanken. Vi skulle så gjerne støttet deg mye mer, men jeg tror du kapslet inn de vonde tankene og fokuserte på det positive – som alltid. Da slutten kom, så du ut som en ungdom der du lå. Det var friske, sterke pappa som viste seg i den syke mannen. Kanskje var det livets sirkel vi så. Det så nesten ut som du kunne reise deg opp fra den senga og løpe avgårde på lette, sterke bein. Og jeg velger å tro at det var akkurat det du gjorde. Du la igjen plagene dine og løp avgårde. Over ei eng. Mot mamma, som sto på den andre sida og venta på deg. Og der er dere nå, og vi ser dere som vakre skyer på himmelen som forteller oss at dere har det fint. Endelig sammen igjen. Etter så mange år. Takk for livet og for alt! Du vil for alltid være min superhelt, pappa! Klem fra Jorun

Kjære Onkel Johan Jeg vil for alltid huske deg som en god kamerat og at du alltid var så uredd, solid, arbeidsom, fordomsfri og kunnskapsrik. Du var deg selv i alle sammenhenger. Spesielt vil jeg huske høst turene til Dønna og Krokhavn hvor vi jaktet med harehundene fra grålysning og til mørket kom. Familiesomrene på Dønna med fiske, filetering, matlaging og selskaper ut i de sene kveldstimer kommer vi heller ikke utenom, og jeg er sikker på at også Lukas vil huske på deg og Johanbåten så lenge han lever. Hvil i fred