Informasjon

David Mostad

  • 14.08.1926 - 11.10.2018

Med smilet på lur

Vår far David levde et langt og innholdsrikt liv inntil helsen begynte å svikte for alvor sånn cirka midtveis i år. Men selv om det fysiske sviktet hadde han smilet med seg hele veien, og blunket gjerne lurt når vi besøkte ham de siste ukene. Det var vondt å se hvor plaget han var med hjertesvikten, og i beina som hadde vært så trofaste og aktive i alle år. Han ville gjerne bli frisk eller opp igjen som han sa. Men slik gikk det ikke. Det er vanskelig å yte rettferdighet til alt han har opplevd og utrettet i et lite minneord. Han var ung flyktning i Sverige under krigen. Han kom tilbake til Norge etter freden, og stiftet familie. Han tok stort ansvar for barna da mor senere begynte å jobbe på Studentersamfundet. Han var industriarbeideren som ble en viktig tillitsmann på på sin bedrift, i Trondheim og i forbundsstyret i Jern og metall. Han skaffet sønnene sine de første erfaringene med arbeidslivet. Han var med på å lage grunnlaget for dagens arbeidsmiljølov. Og mange kan takke ham for gode løsninger i sine liv da bedriften han jobbet på måtte nedbemanne. Han tok vare på helsa si, og trimmet kroppen slik at den holdt lenge - ja i hele 92 år. Etter at mor døde i 2013 reorganiserte han sitt liv fra å være hennes hjelpepleier 24t i døgnet, til et liv som enkemann på imponerende vis. Jeg har mange gode minner fra turer i våre mest kjente fjellområder og til Kanariøyene i mange år på senhøsten. Og vi spiste lunsj sammen hver fredag i midtbyen etter at han ble alene på Angeltrøa. Disse fredagslunsjene satte han stor pris på. Han likte faste rutiner. Det er vemodig at han er borte, men det er en trøst at han fikk en rolig avslutning med noen av sine ved sengekanten på St.Olav. 

Med smilet på lur

Vår far David levde et langt og innholdsrikt liv inntil helsen begynte å svikte for alvor sånn cirka midtveis i år. Men selv om det fysiske sviktet hadde han smilet med seg hele veien, og blunket gjerne lurt når vi besøkte ham de siste ukene. Det var vondt å se hvor plaget han var med hjertesvikten, og i beina som hadde vært så trofaste og aktive i alle år. Han ville gjerne bli frisk eller opp igjen som han sa. Men slik gikk det ikke. Det er vanskelig å yte rettferdighet til alt han har opplevd og utrettet i et lite minneord. Han var ung flyktning i Sverige under krigen. Han kom tilbake til Norge etter freden, og stiftet familie. Han tok stort ansvar for barna da mor senere begynte å jobbe på Studentersamfundet. Han var industriarbeideren som ble en viktig tillitsmann på på sin bedrift, i Trondheim og i forbundsstyret i Jern og metall. Han skaffet sønnene sine de første erfaringene med arbeidslivet. Han var med på å lage grunnlaget for dagens arbeidsmiljølov. Og mange kan takke ham for gode løsninger i sine liv da bedriften han jobbet på måtte nedbemanne. Han tok vare på helsa si, og trimmet kroppen slik at den holdt lenge - ja i hele 92 år. Etter at mor døde i 2013 reorganiserte han sitt liv fra å være hennes hjelpepleier 24t i døgnet, til et liv som enkemann på imponerende vis. Jeg har mange gode minner fra turer i våre mest kjente fjellområder og til Kanariøyene i mange år på senhøsten. Og vi spiste lunsj sammen hver fredag i midtbyen etter at han ble alene på Angeltrøa. Disse fredagslunsjene satte han stor pris på. Han likte faste rutiner. Det er vemodig at han er borte, men det er en trøst at han fikk en rolig avslutning med noen av sine ved sengekanten på St.Olav. 
Bestill blomster Blomster