Jeg hadde så inderlig lyst til å si noen ord om deg på din begravelse, men jeg hadde nok bare fått ut hulk og snufs.
Jeg ble kjent med deg sommeren 2014, da jeg flyttet opp til trondheim for å være med ditt barnebarn, Nils. Mens din datter, Betty og hennes mann, Robert, og Nils var på jobb, ble du og jeg igjen hjemme. Ettersom vi to var de eneste hjemme, så måtte vi jo snakke sammen. Fra min side var det litt pinlig, pga min sjenerte side, mens du, du med din strålende personlighet og elsk for prat, spurte og snakket til meg som ingenting. Vi ble fort godt kjente med hverandre. På den tiden var helsen din ikke på sitt beste, og jeg hjalp deg da med overflytting fra sted til sted, rom til rom. Vi hadde ikke rom for å være sjenerte for hverandre.
De fire årene jeg har kjent deg, kommer jeg aldri til å glemme. Vi gikk gjennom mye sammen, og snakket om mye. På godt og vondt. En tid da du måtte lene deg på meg, fysisk, og etterhvert psykisk, ble etterhvert snudd på, hvor jeg måtte lene meg på deg. Jeg fant støtte og trygghet hos deg. Du sa ting rett ut. Rettet på meg, trøstet meg, kjeftet på meg, oppmuntret meg. Dine råd var som gull. Jeg følte et nærvær av mine chilenske bestemødre i deg. Du var først bare ei snill gammel dame, bestemor til Nils, men du ble etterhvert min "norske" bestemor også.
Querida abuelita, selv om jeg ville heller hatt deg her, så vet jeg at du har det mye bedre der du er nå. Fri for smerter og bekymringer. Jeg vet du kommer til å være med oss, alltid.
Jeg sa det til deg, og jeg skriver det her igjen; Te quise, Te quiero, y siempre te voy a querer.
Te voy a extrañar.
-Mi alma es la sombra presente de una precencia desaparecida.- Fernando Pessoa
Vis mer
Vis mindre