Jostein Kvamstad

Minnetale ved Josteins begravelse Ranheim kirke, 7.9.2018 “Æ e født oppi Ålen æ sjø!” Far hadde flere slike uttrykk som han brukte ofte: • Kålles står de’ te med ungan • Har du nok å gjørra på jobb • Kjør forsiktig! • Syng kun i din ungdoms vår! • Kainn du dein hennin Vi tar’n i F-dur! Og så hilste han alltid med pekefinger i været. Far ble født i Ålen, av Anna og Arvid Kvamstad. De møttes da Anna fra Ålen kom til Frosta for å jobbe på gård. Etter hvert kjøpte de småbruket Granli på Frosta, og her vokste far opp. Han fikk søster Dagrunn, og lillebror Kjell, som begge er her i dag. Far gikk på Nordbygda skole og framhaldsskole på Folkheim. Som ungdom fikk han arbeid på nabogårder. Far var en driftig kar, han bygde f eks vaskemaskin til mor si. Lånte undertøyet til far sin og prøvde ut. Akkurat det gikk visst ikke så bra. Far deltok i Skogly ungdomslag og der ble han kjent med mor. De spilte kjærester i et skuespill, og fant ut at - det kunne de være videre. De hadde da hver sin jobb i byen. Far startet på Bilskolen. Etter hvert ble det sjåførjobb på en kjøttforretning. De bodde da på hver sin hybel, sier de i alle fall Hver helg reiste de hjem, med båt fra Frostakaia. Mor og far ble gift i 1953 og flyttet til Frosta. Roald ble født året etter og de leide seg hus i Småland. Og der kom Vidar også til. Far fikk jobb på fiskmat-kjøkkenet der. Å være god på filetering av fisk ble nyttig senere om årene, når vi hadde matauk om somrene på Frosta. Virksomheten i Småland ble etter hvert usikker, og far fikk seg jobb på Cylinderservice på Lade i 1961. Her jobbet også hans svoger Torbjørn. Familien flyttet dermed fra Frosta, til Stibakken på Malvik. Dette var egentlig ei hytte, men den ble bygd ut til fullverdig bolig. Far bygde et uthus også. Mor forteller at far hele tiden holdt på med huset, og i den samme tidsperioden bygde han også hytta “Bjørkly” på Fånes. Den har mange i vår familie gode minner fra, og flere av oldebarna gjør den nå til “sin”. På Malvik hadde vi katt og kaniner. Bildene var i svarthvitt, Roald spilte stortromme, og Vidar hadde hatt på hodet når når skulle pyntes opp. Den gangen var dette på landet, og veien ned til E6 ble ikke brøyta om vinteren. Det ble for tungvint. Vi flytta derfor nærmere byen; til blokka i Nyheimsvegen på Jakobsli. Senere til rekkehuset i Røsslyngvegen. Far fikk dessverre MS i slutten av 50-årene, men arbeidet videre til han var ca 60. Det ble vanskelig med stor hage, snøbrøyting og hus på tre plan. De fikk bygget seg en enebolig i kjede på Bromstadekra og bodde der i 10 år, før de flyttet inn i ny leilighet på ett plan i Jakobsgrenda i 2003. Her var alt tilrettelagt med parkeringsplass i kjelleren, heis, veranda på begge sider av huset - og godt og varmt. Her hadde far sin faste plass i godstolen, og her trivdes han veldig godt. Her har mor og far hatt mange besøk av slekt og venner, og det er tradisjon å samles for å feire hans bursdag der på lille julaften hvert år. - Her er det vi som bor, du mor og æ, sa far den siste uka han levde. Hans far - Arvid - spilte trekkspill, og han spilte trommer i Musikklaget Klang - “Klangan”. Ikke så rart, kanskje, at også far begynte å spille. Trekkspill begynte han tidlig med, han fikk en fiolin av sin bestefar Jo oppi Ålen også. Og han kom med på klarinett i Klangan som guttunge etter krigen. Og i mange år sang han i kor både på Frosta, Malvik og Ranheim. Men det var trekkspillet som ble hans viktigste instrument gjennom livet. Han har hjulpet mange hundre brudepar og bursdagsjubilanter med musikk, for ikke å nevne alle alders- og sykehjem der han har gledet beboerne sammen med sine musikkvenner. Ikke minst i sin pensjonstilværelse var musikken en hjørnestein i livet. Han var i mange år aktiv i både Frosta Trekkspillklubb og i Sang og musikk-gruppa ved Ranheim Pensjonistforening. I den siste ble han utnevnt til æresmedlem for sin innsats! Det ble derfor en livsstil for far dette, rett og slett hans lidenskap. Vårt hjem har alltid vært fylt av musikk og sang, og musikkgenet har blitt spredd til nye generasjoner. Det må også nevnes at han har komponert en del melodier. En av dem kom på trykk i medlemsbladet for Norske Trekkspilleres Landsforbund. Den melodien gav han navnet “På haue’ ni’ snø’n”. Et par av de andre får dere høre litt senere. Hvordan var far Far var ikke særlig glad i å diskutere eller snakke om alvorlige ting, men det å spøke og gjøre noen pek, var mer hans greie. Han hadde den ulempen at det vistes relativt godt i ansiktet hans når han forsøkte seg, det var dårlig med steinansikt! Selv når han snudde seg bort, kunne man se at ørene rørte på seg, antakelig fordi han allerede flira inni seg. Far husket ikke alt de siste årene, men han skjønte alltid når det var en spøk på gang, og da kom det et gullkorn som vi lo godt av. Ord som beskriver far er snill, vennlig og omtenksom. Han utstrålte alltid en varme og interesse når vi kom hjem på besøk, og han spurte alltid etter de som ikke var der akkurat da. Han ville gjerne ha en klem av svigerdøtrene sine, Turid og Karin. Han var veldig glad i deg mor. Dere fikk et langt liv sammen, og var sammen om det meste. På hytta, på tur i Estenmarka, på besøk til slekt og venner rundt om kring, og de siste årene, til kafeen på OBS. Der ventet han mens du handla, og var vel kjent blant personalet! Far hadde jo sin sykdom i de siste 20-30 årene. Han klaget likevel aldri på noe, og var med på alt. Vi vil takke deg mor - for alt du gjorde for far de siste årene, og sånn at dere kunne bo sammen helt til slutt. Mor, det er tungt nå, men du vil klare deg godt i årene framover. Du har mange venner, og her sitter også ei stor slekt som gjerne vil være sammen med deg. Far ble syk og lagt inn på sykehuset. Etter bare noen få dagers sykeleie sovnet han stille inn på morgenen tirsdag 28. august. Han hadde kommet til veis ende. Mor, Turid, Beate og vi to fikk en fin siste stund sammen med ham kvelden før. Far, vi takker deg alt du har vært for oss alle. Vi lyser fred over ditt minne.