"When we were Young" heter det i Adele`s sang. Vi møttes i 1982 på Østmarka og fikk mye ansvar. Da var du ikke 30 år en gang. Leser din siste hilsen til min 70 års dag i august: "Nyt det mens du kan". Takk for laget. Glad over at du opplevde å bli bestefar. Takk for reisen sammen i 36 år.
Ble kjent med Olav da jeg begynte i PH i 2000. En kunnskapsrik, initiativrik og engasjert overlege og forsker. Da jeg begynte på AFFU i 2006, ble han min nærmeste leder. Sammen jobbet vi for å etablere et regionalt prosjekt for å styrke klinisk forskning i hele Helse Midt-Norge. Prosjektet ble en stor suksess og Olav ledet det på en veldig fin og inkluderende måte. De regionale samlingene har bidratt til mye forskning og fagutvikling i alle foretakene.
Da vi feiret hans 60 -års dag med et faglig seminar, husker jeg at flere nevnte hans faglige generøsitet. Han var usedvanlig dyktig i det å løfte frem andre, og tok initiativ til flere kurs/utdanninger som skulle dyktiggjøre andre, både fagfolk og brukere.
I Psykisk helsevern på St.Olavs hospital vil vi savne Olav Linaker sin evne til å få frem gode spørsmål samtidig som han klarte å se saker fra flere sider.
En hedersmann har gått bort.
Hvil i fred Olav
Jeg traff Olav da han begynte på Brøset i 91. Han ble godt likt av alle på Post A, nettopp fordi han var en som behandlet alle likeverdig.
Det var hans ide om at vi burde samle inn data om aggresjon og utagering, og hvilke symptomer, signaler vi observerte før utageringer, noe som ble min oppgave.
Dette skulle så bli forløperen til BVC utarbeidet av Roger Almvik.
Jeg husker ham som lege og forsker, men mest som mennesket Olav, med alle sine gode og positive sider.
Jeg er både stolt og beæret over å ha kjent ham.
Olav begynte i klassen min i 5te. Vi ble etter hvert venner og dette vennskapet utviklet seg utover i gymnastiden. Olav var alltid så fin å snakke med, og valget var ikke vanskelig når jeg skulle finne en forlover. Det ble selvsagt Olav. Siden har våre veier skiltes. Jeg flyttet til Bergen og han etter hvert til Trondheim. Men han har alltid hatt en plass i hjertet mitt. Jeg lyser fred over hans minne.
Jeg møtte Olav første gang da han ledet Mini-Elf utdanningen på Østmarka. Som nybegynner innen forskningsfeltet var nok Olav den som sørget for å gi meg ballasten til å kunne fortsette. Han var en meget god pedagog og inspirator. Han skilte heller ikke mellom Jørgen Hattemaker og Kong Salomo. Den siste tiden har jeg fulgt Olav sine innlegg og bilder på Facebook. Olav har fortsatt å røre mine hjertestrenger med sitt uttrykk. Hvil i fred, kjære og gode Olav
Dette var triste nyheter.
Olav var min første kliniske veileder da jeg begynte som utdanningskandidat i psykiatri, på Brøset i 1995. Jeg husker ham som en meget dyktig kliniker i arbeidet med de sykeste og farligste pasientene i landet på post A på Brøset. Alltid profesjonell, intenst human og dypt respektfull overfor pasienter og medarbeidere. En hedersmann både som menneske og som kollega.
Vennlig, kollegial og bestemt når det gjaldt å finslipe ekspansive assistentleger inn i rollen som psykiater. En fremragende læremester når det gjaldt det skriftlige - bokstavelig talt klar med rødblyanten for å rense epikriser for unødige adjektiver og forblommet språk. Siden Olav ikke greidde å friste meg inn i forskningen, og jeg ganske raskt flyttet fra Trondheim etter å ha fullført spesialiteten har vi dessverre ikke hatt så mye med hverandre å gjøre de siste årene, men våre møter de siste årene har alltid vært hyggelige og minneverdige.
Min dypeste medfølelse til familien, og fred over hans gode minne!