Kjære Per Åge,
Det er så rart at du ikke er her lenger. Det er ikke til å forstå at du ikke skal svare med en lun kommentar i telefonen når jeg ringer, ikke komme med det siste på nyhetsfronten, alltid oppdatert via tekst-TV, ikke skal sitte oppslukt av en avis i en god stol i hjørnet på hytta, ikke sette på en plate med Åge Aleksandersen, ikke være en trygghet i livet til mamma, og i livene våre, med din gode tilstedeværelse. Husker så godt da mamma introduserte oss på verandaen en vårdag for elleve år siden, og vi havna ganske fort i politikken, fant ut at vi hadde masse til felles, både angående det røde og det blå, og det har blitt mange gode samtaler siden den gang. Jeg har lært så masse av deg, fra kjøring av båt i bølger, SVs indre og ytre liv, sløying av fisk, Paulo Freire, og samtaler med deg etterlot meg oftest mer kunnskapsrik – og mer tvilende på egne bastante standpunkt.
Jeg ser sånn opp til din evne til å være solidarisk, med ryggmargen, uten å vike. Og til å lytte, faktisk lytte, på hva andre har å si, selv de du er uenig med.
Vi har vært gjennom noen stormer sammen, og når det dro seg til, kunne du sette deg ned med en akevitt og si, ja, ja, vi står han væl av. Det skulle blitt så mange flere både stormer og akevitter på deg. Men jeg er utrolig glad for at jeg fikk kjenne deg i elleve år.
Vis mer
Vis mindre