Egil Busklein

På jorden så levde du varsomt og stille og fylte din plass uten mektige ord. Du utstrålte trygghet med ord som var milde. Med omsorg og kjærlighet satte du spor. Nå strekker jeg blikket langt opp i det fjerne og kjenner en lengsel og savn etter deg. Med ett ser jeg himmelens vakreste stjerne. Jeg vet det er du-og du blunker til meg.